7. november 2019                               
        Utskriftversjon pdf               Til hovedsiden

 

Hangarskip: Når størst ikke lenger er best - ?
Militære stridskonsepter bygges opp av teknologi og foreldes av erfaring. Slagskipenes hegemoni ble knekket i første trefning med et hangarskip. Er det hangarskipenes tur nå?

The Economist (16.-22. nov.) har en temaartikkel om hangarskip under tittelen Too big to fail? Artikkelens poeng er enkelt. Hangarskipene er blitt enormt kostbare, men deres moderne kampflystyrker er ekstremt hardtslående. La det være klart, så lenge et hangarskip ikke blir utfordret fyller det rollen som suveren utøver av militær makt. Og utfordret har de ikke blitt siden andre verdenskrig. To forhold taler imidlertid for at hegemoniets tid er på hell. For det første utvikler flere land meget raske og langtrekkende sjømålsmissiler som vil utgjøre en reell trussel om de engasjeres i et større antall samtidig. Dernest er de moderne kampflyenes rekkevidde betydelig mindre enn forgjengernes, og er nå i alle fall kortere enn de mest langtrekkende sjømålsmissilenes. Sammen med en formidabel kostnadsvekst for både hangarskip og ledsagende beskyttelsesstyrke reiser dette spørsmål om trenden er levedyktig. Det skal vi komme tilbake til, men først minne om hvordan de tidligste, meget enkle hangarskipene sendte sin tids teknologi- og prestisjebærere – slagskipene – ut av historien.

Slagskipene ble utviklet gradvis etter at dampmaskinen og pansrede skrog fikk innpass i alle havgående mariner fra midten av attenhundretallet. Et gjennombrudd i utviklingen kom i 1906 med Royal Navy’s HMS Dreadnought. Den hadde overlegen pansring, fremdrift med dampturbiner som ga 21 knop og – viktigst – 10 stk. kanoner kaliber 300mm montert parvis i fem tårn. Dette ble det grunnleggende design for videreutvikling i alle mariner gjennom og etter første verdenskrig. Det gjaldt således også for HMS Hood som med sine 47 000 tonn og stadige oppgraderinger var Royal Navy’s flaggskip fra 1920.

Etter Hitlers maktovertagelse ble rustningsbegrensende avtaler som var inngått etter første verdenskrig lagt til side og erstattet med en tysk-britisk flåteavtale av 1935. Den tillot at Tyskland kunne iverksette en rask oppbygging av flåten. Juvelene i flåteoppbyggingen var de like slagskipene Bismarck og Tirpitz, ferdigstilt henholdsvis i 1940 og 1941. Bismarck-klassen var svært lik Hood i størrelse og bestykning, med noe forskjell ved at Bismarck var mer moderne i skyts og systemer for våpenkontroll, hadde litt høyere hastighet, noe bedre pansring osv. Men forskjellene var ikke svært store.

1. mai 1941 møttes kjempene i kamp i Danmarkstredet, dvs. havet mellom Island og Grønland. Hood var ledsaget av slagskipet Prince of Wales, Bismarck av den tunge krysseren Prinz Eugene. Klokken 05.52 åpnet britene ild, Bismarck besvarte tre minutter senere. Det ble skutt flere salver fra begge sider. Bismarck fikk mindre skader, men Hood ble truffet i et ammunisjonskammer, ble delt i tre deler og sank på tre minutter med tap av 1419 liv. Bare tre personer overlevde. Prinz Eugene var uskadd, mens Prince of Wales fikk store skader.

Tapet av Hood – og omstendighetene – gjorde et dypt inntrykk på britene, og en større styrke ble etter hvert satt inn mot Bismarck. Den 26. mai ble Bismarck lokalisert av et britisk maritimt fly. Britenes første egentlige hangarskip, HMS Ark Royal, ble satt inn med sine torpedobærende Fairey-Swordfish-fly. Ett av flyene lyktes å angripe Bismarck. Torpedoen traff akterenden, og angrepet førte til at rorkontrollen ble ødelagt med roret låst i stilling 15 grader babord.  Bismarck ble redusert til å gå i en sirkel, og var nå et meget sårbart mål for britiske overflatefartøyer. Etter halvannen times skuddveksling var Bismarck håpløst beskadiget, og skipssjefen beordret Bismarck senket. Av besetningen på over 2200 mann omkom 2104.

Den historiske erfaring ble at det høyteknologiske og «uovervinnelige» slagskipet Bismarck, som så symboltungt hadde senket Royal Navy’s flaggskip på få minutter, i realiteten ble overvunnet av et primitivt, dobbeltdekker fly fra et meget enkelt, nærmest forsvarsløst hangarskip. Slagskipenes hegemoni var over – utdatert, ikke av overlegen teknologi, men av et nytt konsept for sjøkrig. Tirpitz tilbrakte resten av krigen stort sett på flukt i norske fjorder inntil den ble senket av et britisk bombeangrep ved Tromsø i november 1944.

 

 
Slagskipet Bismarck


Flybesetningen som utløste Bismarcks nederlag,
oppstilt for medaljedekorasjon

Slagskipenes nederlag er interessant i et sosiologisk perspektiv. Forholdet var at flere mariner, inkludert den britiske, så et stort potensial i hangarskip i 1930-årene. Man så for seg at svermer av fly bevæpnet med bomber og torpedoer ville utgjøre effektive trusler mot store overflatefartøyer. Byggeprosjekter for hangarskip og fly ble iverksatt. Ett resultat ble Japans hangarskipsflåte som angrep på Pearl Harbor og andre stillehavsbaser i desember 1941. Tyskland bygget ikke hangarskip, men utviklet landbaserte fly for angrep på marinefartøyer i Nord-Atlanteren.  Men til tross for erkjennelsen av flyenes og hangarskipenes potensial var altså slagskipenes prestisje så dominerende, både teknologisk og i karrieresystemet, at de beholdt sin tydelige prioritet i planer og budsjetter.

Med tvilen som har oppstått om hangarskipenes effektivitet og sårbarhet i et stridsmiljø preget av teknologisk likeverdige motstandere, har det kommet forslag for å styrke hangarskipene. Ett prosjekt i USA har vært å utvikle ubemannede kampfly – droner – med betydelig lengre rekkevidde enn dagens skipsbaserte kampfly. Prosjektet er avbrutt, ryktevis fordi det gikk så godt at det kunne utfordre dagens kampflykonsepter. Kanskje er det relevant å minne om at det i USA er lovbestemt at sjefer på hangarskip skal ha flyverbakgrunn? Dette blir løse spekulasjoner, men det er neppe usaklig å hevde at konseptuelle forandringer i krigføring ofte fremdrives av smertefulle erfaringer, snarere enn av forutsett teknologisk og økonomisk nødvendighet. Sosiologien står gjerne sterkere enn logikken på dette området også.

Kilder - inkludert bilder:
Wikipedias engelske og tyske nettsted