12. desember
2007
Utskriftversjon pdf
Til hovedsiden
Oppgjør med oppgjøret
Så skjedde det
igjen: Man tok på byllen, og pasienten skrek opp. Denne gangen var det Arvid
Brynes bok, hvor den aktive krigsdeltakeren og motstandsmannen Svein Blindheim
rekker hånden til frontkjemperen og NS-mannen Bjørn Østring. I Blindheims ord
kjempet de begge for det de trodde var til landets best. Reaksjonen var
forutsigbar, skarp og omgående. I vårt selvbilde, som et folk bak heltene i det
godes kamp, tåles ingen nåde for dem som sviktet, for dem som i utgangspunktet
gjorde det gale politiske valg. Problemene rundt selvbildet er mange og
kompliserte, men når det gjelder forholdet til taperne er det spesielt to
grupper som forlengst skulle opplevet forsoning: Frontkjemperne og de menige
NS-medlemmene.
Frontkjemperne meldte seg til kamp mot Sovjetrussland. Faktisk hadde frykten for
Stalins Sovjet, styrket av angrepet på Finland og vinterkrigen, for mange vært
avgjørende for å velge den tyske siden. Kampene på Østfronten ble et mareritt
for deltagerne, etterkrigstiden like så. Deres opplevelser er grundig
dokumentert. Den alvorligste anklagen har vært at frontkjemperne som deltagere i
Waffen SS var medskyldige i organisasjonens krigsforbrytelser, og da spesielt
jødeutryddelsene. Om ikke påvist som direkte medvirkende, så etter all
sannsynlighet som medvitende. I alle fall nesten sikkert noen av dem.
Avstraffelsen var hard, og ikke nyansert. På seksti års avstand skulle det ikke
være så vanskelig å se at forbindelsen mellom forbrytelse og straff var
vilkårlig, og at straffene gjennomgående var urimelig strenge. Men i alle fall
er de sonet. Og når en så offervillig og fortjent krigsveteran som Blindheim kan
respektere sin motstanders gode hensikt, har vi andre ikke unnskyldninger for
ikke å gjøre det samme. Aller minst vi som i førti år etterpå forberedte landet
på angrep fra det samme Sovjet.
Med menige NS-medlemmer forstås det meget store flertall av de 45.000 som ble
dømt og som ikke hadde annen tilknytning til overgrep mot andre enn helt
indirekte gjennom medlemskap i Nasjonal Samling. Argumenter om at de "måtte ha
visst om den tyske sidens krigsforbrytelser", holder ikke. For det første er det
ikke grunn til å tro at de menige visste mer om krigsforbrytelsene enn andre
nordmenn. Og de visste ikke så meget under krigen, sett i forhold til hva
som kom for dagen senere. Men uavhengig av spørsmålet om medvitende har
vi problemet med det kollektive ansvar. Uansett hvilke tilbakevirkende,
provisoriske lover man ga i London, er dette en vanskelig tankegang. Til tross
for at seierherrer ved anledninger forsøker seg, finns det ikke anerkjente
prinsipper for å tillegge ansvar for ikke aktivt å ha tatt avstand fra noe som
man ikke har noen form for personlig innflytelse over, eller nærhet til. Hvordan
ville vi se på et krav om å holde medlemmer av Det norske Arbeiderparti
medansvarlige for f.eks. bombingen av Dresden, med den begrunnelse at partiet i
regjering samarbeidet med britene? Eller å holde medlemmene av Det republikanske
parti i USA ansvarlige for Guantánamo, mv.? En håpløs tankegang.
Noen av de domfelte, med eller uten NS-medlemskap, samarbeidet med
tyskerne i den betydning at de utførte arbeid for okkupantene, særlig
anleggsarbeid. Det kan man være kritisk til, men på den annen side: Mange fulgte
tydelig kunngjorte oppfordringer fra anerkjent "gode nordmenn", og søkte en
mulighet for arbeid til livets opphold slik den bød seg i en meget vanskelig
situasjon. Det var drøyt å kreve i ettertid at de skulle ha forstått at
oppfordringene var avgitt under tvang, spesielt i det forvirrende nyhetsbildet
som rådet. Og så har vi den gapende urimeligheten at de mest betydningsløse
"tyskerarbeiderne" ble dømt raskt og strengt, mens de større sakene mot f.eks.
entreprenørene kom 1-2 år senere da sinnene hadde falt mer til ro og dommene ble
rimeligere, like til frifinnelser. Ytterligere problematisk blir sammenligningen
mellom på den ene siden dommene for landsforræderi for menn som trillet betong
på en flyplass, og på den andre siden samarbeidet med okkupasjonsmakten på
samfunnets topp-plan, for eksempel i Administrasjonsrådet. Det siste lot man
passere, rimeligvis av respekt for de aktede personer det gjaldt, og deres
bedømmelser. Poenget her er ikke å nedvurdere de aktede, men å erkjenne
urimeligheten i at de menige NS-medlemmene ble dømt etter en annen og meget
strengere målestokk.
Ikke noe som er fremholdt ovenfor skal forstås som forsvar for de NS-medlemmene
som ble funnet skyldige i personlig medvirkning til krigsforbrytelser og
kriminalitet, eller på andre vis aktivt forårsaket landsmenns lidelser og død.
Men de var få. Problemet ligger i forhold til de mange, de hvis "skyld"
grunnleggende bestod i et feilslått politisk valg, men hvis forhold forøvrig
ikke var verre enn de uskjønnheter som vil forekomme på begge sider i en
motsetningsfylt, borgerkrigslignende situasjon. Det er disse domfelte og deres
etterkommere vi nå, seksti år senere, skylder en utstrakt hånd i forsoning. For
deres skyld, og for vår. For vi som kan ta initiativet, kan heller ikke leve med
bevisstheten om et oppgjør etter formelen dømt og evig fordømt, sonet men aldri
forsonet.
Som nevnt er motstanden mot en forsoning dypt forankret i det nasjonale
selvbildet. Men et par av de enklere argumentene er det grunn til å imøtegå.
Det har vært hevdet at vi av respekt for dem som med store
ofre sikret seieren, må vente til de er døde med en eventuell håndsrekning til
deres fiender. Problemet med dette argumentet er at det haster, nettopp for at
de ennå gjenlevende av de som vi i dag kan se ble urimelig hardt dømt og fordømt
skal få oppleve en gjenreisning av sin og sin etterslekts selvrespekt. Her
gjelder med særlig tyngde det engelske ord om at "justice delayed, is justice
denied".
Den andre siden av dette argumentet, at en forsoning med taperne
indirekte skulle medføre en svekket anerkjennelse av de seirendes innsats, eller
endog en anerkjennelse av nazismen, må også avvises. I disse forhold er
oppfatningene i vårt folk så monumentalt forankret, også bokstavelig talt, at de
snarere vil styrkes enn svekkes om verkbyllen på vår selvfølelse ble fjernet.
T