1. mars 2007
Utskriftversjon
Til hovedsiden
En stat i staten
Statsministerens begeistrede tilslutning - eller var det tilskynding ? - til
fusjonen mellom Statoil og Hydro må være basert på fordelen for selskapene. Man
kan jo lett forestille seg at det fusjonerte selskapet vil stå sterkere i de
internasjonale engasjementene som er i ferd med å bli hovedinteressen. Det
virket unektelig noe underlig, nesten patetisk, å se på TV hvordan de to
selskapene, som internasjonalt er ganske små, fremstod som konkurrenter og
fristet med sin undervannsteknologi til den (mulige) russiske utbyggingen i av
Shtockmanfeltet i Barentshavet. Kort sagt, de markedsmessige argumentene for
fusjonen ser greie ut. De bedriftskulturelle forhold, som vil være avgjørende
for realiseringen av de optimistiske synergiargumentene med hensyn til know-how,
kan ikke vurderes av utenforstående.
De sannsynlige konsekvensene av fusjonen for samfunnet er dystrere. Man kan
hevde at med staten som en stor eier vil økonomisk fremgang internasjonalt for
det fusjonerte selskapet også komme samfunnet til gode gjennom aksjeutbyttet.
Men hvor viktig er dette argumentet sett i forhold til skatt- og
avgiftsinntektene fra norsk sokkel?
Det åpenbart problematiske er at vi vil få ett oljeselskap med en omsetning på
samme nivå som staten, og som staten er økonomisk avhengig av. Det kreves ikke
visjonære evner for å se at dette er et opplegg for ytterligere rolleblanding og
politisering av næringslivet, ikke bare i forhold til oljeselskapet, men også
hele leverandørindustrien. Med bare én kunde i hjemmemarkedet vil fristelsen
til, og etterhevert nødvendigheten av påvirkning gjennom politiske nettverk bli
leverandørindustriens levemåte. Utviklingen vil ta noen år, men den vil komme.
Underleverandører er i denne sammenheng et vidt begrep, og omfatter også
forskning og rådgivning, - ja, i helt til sponset virksomhet. Og eksempelet vil
bre seg fra den ledende næringen utover i samfunnet. Politisk lobbing for
økonomiske særinteresser har alltid en front av høyere samfunnsinteresser, det
være distriktshensyn, sikkerhetshensyn eller andre verdige hensyn. Men det
undergraver rollefordelingen og den tilhørende ansvarsstrukturen i samfunnet.
Det undergraver også markedssystemets forutsetning om konkurranse under
likebehandling.
Hvis politisering utenom politikken er ille, er korrupsjon verre. Vi må innse at
en monolittisk makt- og økonomistruktur som det fusjonerte oljeselskapet vil
være, vil bli utsatt for sterke press, også med ulovlige midler. Forsikringer om
etikk-kurs og gode interne kontrollrutiner kan man nikke til, men man skal ikke
la seg forlede. Selv med offentlighetsloven og relativt gjennomsiktige budsjett-
og regnskapssystemer er det som vi vet ingen enkel sak å unngå korrupsjon i den
offentlige forvaltning. Det vil ikke være enklere i et regime av interne
rutiner, uten offentlig innsyn, og hvor gevinstene fra urettmessige fordeler vil
kunne være meget høye.
Hvis man ser samfunnets
og vårt politiske systems langsiktige styrke som det overordnede mål,
bør fusjonen ikke gjennomføres. Statsministeren bør se nøyere på sin
prioritering.