20. februar 2008
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Barneombudet: Stenkasting fra
glasshuset
Når støvet nå har lagt seg, er det to forhold som gir grunn til refleksjon: For
det første utskiftingen av det sittende barneombudet, ved ikke å fornye hans
seksårs åremål, og dernest reaksjonen fra Stortinget.
Formelt er utskiftingen uproblematisk: I vilkårene for åremålsstillingene i
staten heter det utrykkelig at fornyet tilsetning kan skje for maksimalt en
periode, etter kunngjøring av stillingen. Samtidig må stillingsinnehaveren kunne
gå ut fra at det bare vil være to grunner til at en søknad om fornyet tilsetning
ikke fører frem: Enten at overordnede på noe vis ikke er fornøyd med innsatsen i
den første perioden, eller at søknadsrunden har brakt inn en bedre kvalifisert
kandidat. Når det gjelder det første punktet, må et skjønn aksepteres uten
omfattende krav til bevisbyrde. Derimot tilsier rimelighet overfor
stillingsinnehaveren at vurderingen formidles i god tid. Til sammenligning er
oppsigelsestiden seks måneder for stillinger av denne typen. Når det gjelder
rangeringen etter kvalifikasjoner av søkerne til høye tjenestestillinger stilles
det normalt krav til skriftlig begrunnelse, med utgangspunkt i kunngjøringen.
Igjen, rimelighet tilsier at dette gjøres på en spesielt klar og overbevisende
måte når stillingsinnehaveren forbigås av en annen søker.
Etter disse vurderingene kommer
utskiftingen av Reidar Hjermann dårlig ut. Barne- og likestillingsministeren har
"ikke et ondt ord å si" om hans prestasjoner. Hun finner allikevel at "tiden er
inne for en forandring", og at "en samlet vurdering" talte til fordel for hennes
venninne. Hovedproblemet her er ikke det juridiske, men at statsråden og hennes
rådgivere ikke synes å forstå urimeligheten i fremgangsmåten i forhold til
Hjermann. Og det kan tilføyes, virkningen av signalet til andre innehavere og
potensielle søkere til åremålsstillingene mht politisk likegyldighet til deres
tjenestevilkår. (I parentes: Det er ikke kjent om Hjermann er tilbudt en annen
stilling i staten, på tilsvarende måte som Ramin-Osmundsen ble tatt hånd om
etter at hun måtte fratre sin stilling som direktør i UDI.)
Men så har vi reaksjonen fra Stortinget. Den retter seg mot nærheten mellom
Ramin-Osmundsen og deltagere i hennes juridiske kvinnenettverk. Hun var vel ikke
inhabil? Denne kritikken virker urettferdig, om ikke også hyklersk. Forholdet er
jo at nettverkene veier tungt ved besettelse av høye verv og mange
offentlig toppstillinger i vårt land. De politiske partiene er i så måte
nettverk uten sidestykker for fordeling av innflytelse og fordeler. (Unntaket er
Fremskrittspartiet, som ennå ikke har vært i regjeringsposisjon, men bare vent
...) Riktignok foretas tilsetningen av den ønskede kandidaten normalt med større
håndverksmessig dyktighet enn den Ramin-Osmundsen og hennes departement la for
dagen, men dette kan ikke være grunnlag for moralsk forargelse. Det ville vært
utmerket hvis Stortinget virkelig ønsket et oppgjør med den politiske
nettverkskulturen bak tilsetninger i staten, men det er åpenbart ikke det som
står på dagsordenen. De politiske angrepene er ikke et forsvar for idealene slik
det gis inntrykk av, men snarere et utslag av vanlig parlamentarisk
hverdagsopportunisme.
T