20. februar 2008
       
Utskriftversjon pdf               Til hovedsiden

 

Barneombudet: Stenkasting fra glasshuset

Når støvet nå har lagt seg, er det to forhold som gir grunn til refleksjon: For det første utskiftingen av det sittende barneombudet, ved ikke å fornye hans seksårs åremål, og dernest reaksjonen fra Stortinget.

Formelt er utskiftingen uproblematisk: I vilkårene for åremålsstillingene i staten heter det utrykkelig at fornyet tilsetning kan skje for maksimalt en periode, etter kunngjøring av stillingen. Samtidig må stillingsinnehaveren kunne gå ut fra at det bare vil være to grunner til at en søknad om fornyet tilsetning ikke fører frem: Enten at overordnede på noe vis ikke er fornøyd med innsatsen i den første perioden, eller at søknadsrunden har brakt inn en bedre kvalifisert kandidat. Når det gjelder det første punktet, må et skjønn aksepteres uten omfattende krav til bevisbyrde. Derimot tilsier rimelighet overfor stillingsinnehaveren at vurderingen formidles i god tid. Til sammenligning er oppsigelsestiden seks måneder for stillinger av denne typen. Når det gjelder rangeringen etter kvalifikasjoner av søkerne til høye tjenestestillinger stilles det normalt krav til skriftlig begrunnelse, med utgangspunkt i kunngjøringen. Igjen, rimelighet tilsier at dette gjøres på en spesielt klar og overbevisende måte når stillingsinnehaveren forbigås av en annen søker.
        Etter disse vurderingene kommer utskiftingen av Reidar Hjermann dårlig ut. Barne- og likestillingsministeren har "ikke et ondt ord å si" om hans prestasjoner. Hun finner allikevel at "tiden er inne for en forandring", og at "en samlet vurdering" talte til fordel for hennes venninne. Hovedproblemet her er ikke det juridiske, men at statsråden og hennes rådgivere ikke synes å forstå urimeligheten i fremgangsmåten i forhold til Hjermann. Og det kan tilføyes, virkningen av signalet til andre innehavere og potensielle søkere til åremålsstillingene mht politisk likegyldighet til deres tjenestevilkår. (I parentes: Det er ikke kjent om Hjermann er tilbudt en annen stilling i staten, på tilsvarende måte som Ramin-Osmundsen ble tatt hånd om etter at hun måtte fratre sin stilling som direktør i UDI.)

Men så har vi reaksjonen fra Stortinget. Den retter seg mot nærheten mellom Ramin-Osmundsen og deltagere i hennes juridiske kvinnenettverk. Hun var vel ikke inhabil? Denne kritikken virker urettferdig, om ikke også hyklersk. Forholdet er jo at nettverkene veier tungt ved besettelse av høye verv og mange offentlig toppstillinger i vårt land. De politiske partiene er i så måte nettverk uten sidestykker for fordeling av innflytelse og fordeler. (Unntaket er Fremskrittspartiet, som ennå ikke har vært i regjeringsposisjon, men bare vent ...) Riktignok foretas tilsetningen av den ønskede kandidaten normalt med større håndverksmessig dyktighet enn den Ramin-Osmundsen og hennes departement la for dagen, men dette kan ikke være grunnlag for moralsk forargelse. Det ville vært utmerket hvis Stortinget virkelig ønsket et oppgjør med den politiske nettverkskulturen bak tilsetninger i staten, men det er åpenbart ikke det som står på dagsordenen. De politiske angrepene er ikke et forsvar for idealene slik det gis inntrykk av, men snarere et utslag av vanlig parlamentarisk hverdagsopportunisme.
 T