6. november 2008
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Forsvaret: Perspektiv for neste langtidsplan
Det vil kreves en
betydelig økning av forsvarsbudsjettet dersom oppgavene skal ivaretas slik
gjeldende vedtak forutsetter.
Langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2009-2012 ble vedtatt av Stortinget i
sommer. Budsjettforslaget for 2009 er i overensstemmelse med planen, og det
ligger nær å tro at det blir vedtatt uten vesentlige justeringer. På det
utførende plan er føringene dermed lagt for de kommende fire år. Tiden er inne
for å løfte blikket, og se forsvarsplanleggingen i et lengre perspektiv. Det som
da tegner seg er syner som kan gi en forsvarsminister søvnløse netter:
Forsvarsbudsjettet må økes betraktelig, kanskje med 3-4 mrd kr (omkring 10%)
dersom kapasitetsmålene i den vedtatte langtidsmeldingen skal realiseres og
opprettholdes. Og dette uavhengig av de behov for budsjettøkninger som et
kampflykjøp vil medføre. Vi står med andre ord overfor meget betydelige
politiske utfordringer. Mer om den politiske prosessen nedenfor, men først om de
underliggende realitetene.
Alle som har fulgt forsvarsplanleggingen vil vite at arvesynden
har vært et meget stort gap mellom planenes mål og planenes budsjettgrunnlag.
Gapet var skapt dels av urealistisk lave kostnadsanslag fra Forsvarets side,
dels av kostnadsvekst utenfor Forsvarets kontroll, og dels av svikt i politisk
vedtatte budsjettforutsetninger. Forsvarssjef Sverre Diesen har satset sterk på
å bli kvitt gapet, som den avgjørende forutsetningen for å stoppe den
trøstesløse nedadgående spiralen i struktur og virksomhet. Han er ikke i mål
ennå, men ingen må undervurdere verdien av det som er oppnådd. Det står også
respekt av den politiske innsatsen bak det budsjettforslaget som nå behandles og
som innebærer at den nedadgående budsjett-trenden er snudd til en mindre
budsjettøkning. Diesens kur har vært drastisk. Det er uenighet om enkelte av
valgene som er gjort underveis, men det er viktig å være klar over at verken
disse valgene, eller de politiske påleggene som Diesen ikke ønsket seg, spiller
noen avgjørende rolle i forhold til de utfordringen vi står overfor.
Mange som
vurderer vår militære evne i forhold til oppgavene ser med uro på utviklingen.
Vil Hærens kapasitet bidra
realistisk
til å averge begrensede
anslag mot landet slik det gjeldende plangrunnlaget forutsetter? Og hvis
avvergingen svikter, hva med landstridsevnen i rammen av fellesoperasjoner
("combined arms operations")? Hva med utholdenheten? Vil Marinen ha ressurser
til å drive den moderne men tallsmessig sterkt begrensede flåten slik at den
faktisk blir tilgjengelig for oppdrag som forutsatt? Vil Luftforsvaret klare å
gjennomføre fornyelsen av kampflyene slik at vi ikke blir stående uten
kampflykapasitet i årevis? Vil overvåkningsaktiviteten og jurisdiksjonshevdelsen
kunne bygges ut i takt med den økende økonomiske og militære aktiviteten i
Nordområdene? Vil anskaffelse og drift av alle de kritisk viktige og delvis
kostbare støttesystemene kunne gjennomføres som forutsatt? Vil vi ha kapasitet
til å delta i internasjonale operasjoner slik vår allianseavhengighet tilsier?
Listen kan forlenges.
Ser man nærmere inn i disse spørsmålene – så langt det er mulig
for en utenforstående – tegner det seg en avgjørende konklusjon: Forsvarets
nødvendige kapasitet innenfor de forskjellige innsatsområdene kan ikke
realiseres og opprettholdes som forutsatt i planene innenfor den nåværende
budsjettrammen, uansett interne prioriteringer og rasjonalisering. Forpliktende
flernasjonalt samarbeid om materiell, styrkeproduksjon, osv. vil være et
nødvendig tiltak mot stadig økende kostnader, men det kan ikke løse problemene.
Det vil kreves en betydelig budsjettøkning. 10% som er nevnt ovenfor er et
grovt, "synset" anslag, men det er realistisk nok til å begrunne at vi står
overfor et behov for en omfattende politisk prosess. Prosessen må gjennomgå
forsvarets forskjellige funksjonsområder i større detalj, og koble utfordringene
konkret med nødvendige militære kapasiteter og disses kostnader. Man kan spørre
om det ikke var dette det seneste Forsvarspolitisk utvalg (FPU) gjorde?
Ja, og nei. I prinsipp ja. Men i praksis hadde utvalget et for
beskjedent arbeidsopplegg, med avsporende føringer i mandatet i forhold til en
fullstendig gjennomgang på et strategisk, forsvarspolitisk nivå. FPUs analyse av den sikkerhetspolitiske situasjon vil mange slutte seg til,
men koblingen til og konkretiseringen av nødvendige kapasiteter for å møte
utfordringene er svak. Kanskje
også påvirket av den gjeldende budsjettrammen. Videre må vi godta at
erkjennelsen av hva sikkerhets- og interesseutfordringene innebærer er i stadig
modning, med tilsvarende økende realisme når det gjelder vårt lands særstilling
i sammenligning med f.eks. nabolandene.
Poenget nå, ved
starten av en ny fireårsplan, er ikke å forkaste de betydelige fremskrittene
FPUs innstilling og planen representerer. Planen vil danne et godt grunnlag for
en tjenelig utvikling av forsvaret. Poenget er at fra dette grunnlaget vil det
over tid kreves en betydelig økning av forsvarsbudsjettet dersom kapasitetene
skal kunne utvikles som forutsatt. Kapasitetsmålene er meget nøkterne, trolig
for nøkterne. Om de ikke nås, er det flere enn forsvarministeren som vil ha
grunn til å sove dårlig. Utfordringen blir nå å tilrettelegge politiske
prosesser som svarer til utfordringenes økonomiske dimensjon. Det vil kreves
forankring ut over miljøet av forsvarpolitikere og rammen for budsjettsalderinger.
T