6. november 2008
       
Utskriftversjon pdf               Til hovedsiden

 

Forsvaret: Perspektiv for neste langtidsplan

Det vil kreves en betydelig økning av forsvarsbudsjettet dersom oppgavene skal ivaretas slik gjeldende vedtak forutsetter.


Langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2009-2012 ble vedtatt av Stortinget i sommer. Budsjettforslaget for 2009 er i overensstemmelse med planen, og det ligger nær å tro at det blir vedtatt uten vesentlige justeringer. På det utførende plan er føringene dermed lagt for de kommende fire år. Tiden er inne for å løfte blikket, og se forsvarsplanleggingen i et lengre perspektiv. Det som da tegner seg er syner som kan gi en forsvarsminister søvnløse netter: Forsvarsbudsjettet må økes betraktelig, kanskje med 3-4 mrd kr (omkring 10%) dersom kapasitetsmålene i den vedtatte langtidsmeldingen skal realiseres og opprettholdes. Og dette uavhengig av de behov for budsjettøkninger som et kampflykjøp vil medføre. Vi står med andre ord overfor meget betydelige politiske utfordringer. Mer om den politiske prosessen nedenfor, men først om de underliggende realitetene.
              Alle som har fulgt forsvarsplanleggingen vil vite at arvesynden har vært et meget stort gap mellom planenes mål og planenes budsjettgrunnlag. Gapet var skapt dels av urealistisk lave kostnadsanslag fra Forsvarets side, dels av kostnadsvekst utenfor Forsvarets kontroll, og dels av svikt i politisk vedtatte budsjettforutsetninger. Forsvarssjef Sverre Diesen har satset sterk på å bli kvitt gapet, som den avgjørende forutsetningen for å stoppe den trøstesløse nedadgående spiralen i struktur og virksomhet. Han er ikke i mål ennå, men ingen må undervurdere verdien av det som er oppnådd. Det står også respekt av den politiske innsatsen bak det budsjettforslaget som nå behandles og som innebærer at den nedadgående budsjett-trenden er snudd til en mindre budsjettøkning. Diesens kur har vært drastisk. Det er uenighet om enkelte av valgene som er gjort underveis, men det er viktig å være klar over at verken disse valgene, eller de politiske påleggene som Diesen ikke ønsket seg, spiller noen avgjørende rolle i forhold til de utfordringen vi står overfor.
            Mange som vurderer vår militære evne i forhold til oppgavene ser med uro på utviklingen. Vil Hærens kapasitet bidra realistisk til å averge begrensede anslag mot landet slik det gjeldende plangrunnlaget forutsetter? Og hvis avvergingen svikter, hva med landstridsevnen i rammen av fellesoperasjoner ("combined arms operations")? Hva med utholdenheten? Vil Marinen ha ressurser til å drive den moderne men tallsmessig sterkt begrensede flåten slik at den faktisk blir tilgjengelig for oppdrag som forutsatt? Vil Luftforsvaret klare å gjennomføre fornyelsen av kampflyene slik at vi ikke blir stående uten kampflykapasitet i årevis? Vil overvåkningsaktiviteten og jurisdiksjonshevdelsen kunne bygges ut i takt med den økende økonomiske og militære aktiviteten i Nordområdene? Vil anskaffelse og drift av alle de kritisk viktige og delvis kostbare støttesystemene kunne gjennomføres som forutsatt? Vil vi ha kapasitet til å delta i internasjonale operasjoner slik vår allianseavhengighet tilsier? Listen kan forlenges.
              Ser man nærmere inn i disse spørsmålene – så langt det er mulig for en utenforstående – tegner det seg en avgjørende konklusjon: Forsvarets nødvendige kapasitet innenfor de forskjellige innsatsområdene kan ikke realiseres og opprettholdes som forutsatt i planene innenfor den nåværende budsjettrammen, uansett interne prioriteringer og rasjonalisering. Forpliktende flernasjonalt samarbeid om materiell, styrkeproduksjon, osv. vil være et nødvendig tiltak mot stadig økende kostnader, men det kan ikke løse problemene.  Det vil kreves en betydelig budsjettøkning. 10% som er nevnt ovenfor er et grovt, "synset" anslag, men det er realistisk nok til å begrunne at vi står overfor et behov for en omfattende politisk prosess. Prosessen må gjennomgå forsvarets forskjellige funksjonsområder i større detalj, og koble utfordringene konkret med nødvendige militære kapasiteter og disses kostnader. Man kan spørre om det ikke var dette det seneste Forsvarspolitisk utvalg (FPU) gjorde?
              Ja, og nei. I prinsipp ja. Men i praksis hadde utvalget et for beskjedent arbeidsopplegg, med avsporende føringer i mandatet i forhold til en fullstendig gjennomgang på et strategisk, forsvarspolitisk nivå. FPUs analyse av den sikkerhetspolitiske situasjon vil mange slutte seg til, men koblingen til og konkretiseringen av nødvendige kapasiteter for å møte utfordringene er svak. Kanskje også påvirket av den gjeldende budsjettrammen. Videre må vi godta at erkjennelsen av hva sikkerhets- og interesseutfordringene innebærer er i stadig modning, med tilsvarende økende realisme når det gjelder vårt lands særstilling i sammenligning med f.eks. nabolandene.
           
Poenget nå, ved starten av en ny fireårsplan, er ikke å forkaste de betydelige fremskrittene FPUs innstilling og planen representerer. Planen vil danne et godt grunnlag for en tjenelig utvikling av forsvaret. Poenget er at fra dette grunnlaget vil det over tid kreves en betydelig økning av forsvarsbudsjettet dersom kapasitetene skal kunne utvikles som forutsatt. Kapasitetsmålene er meget nøkterne, trolig for nøkterne. Om de ikke nås, er det flere enn forsvarministeren som vil ha grunn til å sove dårlig. Utfordringen blir nå å tilrettelegge politiske prosesser som svarer til utfordringenes økonomiske dimensjon. Det vil kreves forankring ut over miljøet av forsvarpolitikere og rammen for budsjettsalderinger. T