27. mai 2009
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Forsvaret: Arveoppgjøret
Til tross
for fortjenestefull innsats for omstilling og økonomisk realisme etterlater den
avtroppende ledelsen betydelige utfordringer til etterfølgerne.
Det går mot stortingsvalg.
Politisk arbeid er innstilt til fordel for valgkampens brusende erklæringer om
det som er utrettet og det som skal skje i neste periode. Forsvarssjefen fratrer
i november, så også hans termin for tyngre initiativer er over. Det er tid for å
gjøre opp arven som regjeringen og forsvarssjefen etterlater. Meget positivt er
utrettet, men det kan over tid overskygges av problemene som overleveres.
Som vanlig
ved slutten av en stortingsperiode opplever vi glansnummeret i politisk
ansvarsfraskrivelse: Forsvaret mangler penger, så øvelser må begrenses og
anskaffelser utsettes. Men statsråden (og denne gangen også forsvarssjefen)
taler med optimisme: Sant nok, i år og neste år blir vanskelige for Forsvaret.
MEN DERETTER! - under de gjeldende forutsetninger vil budsjettene komme i
balanse og fireårsplanene oppfylles! Og de gjeldende forutsetningene? Først og
fremst at det neste stortinget og den neste regjeringen skal prioritere
forsvaret høyere og bevilge mer enn det sittende stortinget og den sittende
regjeringen var villig til. For slik blir fireårsplanene regelmessig utformet:
De forutsetter alltid en budsjettvekst i de siste årene av planperioden, etter
neste valg. I perspektiv av politisk kultur uttrykker en slik praksis både
ansvarsflukt og en degenerering av det politiske styret til taktisk
manipulering. Det skader utviklingen av Forsvaret på grunnleggende vis. I mange
slike runder har underbudsjetteringen i siste instans blitt saldert ved reduksjon av strukturen, men nå
er det som kjent ikke meget igjen å redusere. Vi skal se nærmere på problemene,
men la oss først minne om at ikke alt er negativt.
Stortingsperioden har vært preget av betydelig politisk enighet i
forsvarsspørsmål, i det minste så langt diskusjonen har vært offentlig. Innad i
koalisjonsregjeringen har det nok vært enkelte harde tak, men det får bli
historikernes tema. Enigheten gjelder for det første den sikkerhetspolitiske
situasjonsforståelsen, og dernest nødvendigheten av å fullføre omstillingen fra
det tidligere mobiliseringsforsvaret til et tidsmessig utstyrt og trent
innsatsforsvar. Og meget er oppnådd, både med hensyn til kvalitative
forbedringer og bedret realisme i forholdet mellom mål og midler, dvs. mellom
planene og det nødvendige budsjettgrunnlaget for å gjennomføre dem.
Forbedringene er resultatet av målbevisst innsats fra både statsråd Anne-Grete
Strøm-Erichsen og forsvarssjef Sverre Diesen, - ikke uten motstand. All ære for
det som er utrettet. Etterfølgerne har gode fundamenter å bygge på om de vil ta
de gjenstående og avgjørende utfordringene på alvor.
Til tross for
at realismen i budsjetteringen er betydelig bedret, er vi langt fra i mål.
Økonomisk seiler Forsvaret fortsatt på kollisjonskurs med virkeligheten.
Gjennomføringen av den nylig vedtatte fireårsplanen vil etter alt å dømme kreve
en budsjettøkning på ca. 10 % eller 3-4 mrd kr per år. (Nærmere om dette
anslaget nedenfor.) Budsjettøkning av en slik størrelse kan ikke ordnes ved
tautrekking på skiftende regjeringers budsjettkonferanser, men vil kreve en bred politisk
forankring. Veien til politisk forankring går gjennom opprydding i den (i dobbel
forstand) eksistensielle problemstillingen: Hvilken operativ kapasitet må
forsvaret ha for å ivareta de oppgavene som beskrives i de omforente
stortingsdokumentene?
Forsvarspolitisk utvalgs innstilling (NOU 2007:15 – Et styrket forsvar) og
Langtids-proposisjonen (St.prp. nr 48 (2007-20008) – Et forsvar til vern om
Norges sikkerhet, interesser og verdier) gir en analyse av situasjonen og den
forventede utviklingen i våre nærområder, og hvilke oppgaver forsvaret må
ivareta i årene fremover. De viktigst oppgavene er, sitert:
Nasjonale oppgaver
|
Oppgaver som løses i samarbeid med andre
|
Om oppgavene sies det videre
(St.prp. nr.48, pkt 2.6.2): " ... Hovedoppgavene til det norske forsvaret er
særlig knyttet til utfordringene i egne nærområder – norsk territorium og
tilstøtende områder, og spesielt i nord: på land, til sjøs og i lufta.
Regjeringen er derfor av den oppfatning at oppgavene knyttet til Norges
nærområder må tillegges betydelig vekt, og hvor vår evne til overvåkning og
etterretning, suverenitetshevdelse, og episode- og krisehåndtering er
grunnleggende. Samtidig er evnen til å bidra til kollektivt forsvar hjemme og
ute samt deltakelse i fredsstøttende operasjoner av stor betydning, og må
derfor også være dimensjonerende for utformingen av forsvarsstrukturen "
(uthevet her). – Så langt er man altså politisk enige. Det som imidlertid
mangler i dokumentene er en redegjørelse for hvordan disse oppgavene skal i
varetas, og hvilken forsvarsstruktur og tilgjengelighet av styrkene som kreves
for ivaretakelsen.
De tre første
oppgavene, dvs. overvåkning, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse,
ivaretas løpende på fredsbasis. Antagelig er dagens innsatsnivå noenlunde
tilfredsstillende. Slik dokumentene beskriver utviklingen i Nordområdene med
issmelting og økende aktivitet kan man forestille seg at det etter hvert vil
kreves en økende innsats, men foreløpig synes det rimelig å legge til grunn at
dagens ressursnivå opprettholdes for disse oppgavene. Tilsvarende synes det
rimelig å anta at våre bidrag til flernasjonal krisehåndtering og fredsstøttende
operasjoner vil måtte opprettholdes tilnærmet på dagens nivå for å
tilfredsstille internasjonale krav og forventninger.
Uklarheten om
hvilken forsvarsstruktur og styrketilgjengelighet som kreves dreier seg således
om oppgavene knyttet til
mulige sikkerhetspolitiske kriser, og spesielt til mulige militære trusler,
anslag og angrep. Dette er også de oppgavene som rimelig nok er beskrevet som de
mest sentrale og som derfor bør være dimensjonerende. Her ligger problemet:
Stortinget og opinionen har aldri blitt forklart hvordan disse oppgavene tenkes
ivaretatt. Det må offentliggjøres et forsvarskonsept som i grove trekk begrunner
de kravene som disse oppgavene setter til styrkestruktur og til operativ
tilgjengelighet av strukturen. Fra disse kravene følger så utledningen av
nødvendig budsjettstørrelse.
Behovet for å
belyse sammenhengen mellom nødvendig forsvarsevne og budsjett fremtvinges av en rekke åpenbare
urimeligheter som undergraver troverdigheten i dagens forsvarsplanlegging. Noen
eksempler:
|
|
|
|
Jeg har tidligere redegjort for at
det anslagsvis vil kreves en økning av forsvarsbudsjettet på kanskje 10% for å
realisere gjeldende fireårsplan med realistisk operativ tilgjengelighet av
styrkene[1].
Forsvarssjefen imøtegår dette[2],
blant annet med henvisning til at jeg ikke kan være kjent med hvilke
rasjonaliseringstiltak som
planlegges. Det er naturligvis riktig. På den annen side: de omtalte forholdene
i forsvarsgrenene fremstår som så gjennomgripende at det ikke virker rimelig at
de kan håndteres bare ved interne rasjonaliseringstiltak. Bevisbyrden må i
motsatt fall bæres av forsvarssjefen.
Hovedutfordringen ligger imidlertid på et annet plan. Det foreligger ikke
underlag for en politisk vurdering av forbindelsen mellom de omforente oppgavene
for forsvaret og den fagmilitære vurdering av de minimalt nødvendig kapasitetene
som kreves for å ivareta oppgavene. Langt mindre for å vurdere tilhørende
budsjettforutsetninger. Sverre Diesen har konsekvent avslått å gi sitt råd om
nødvendig forsvarsstruktur. Den oppgaven venter på hans etterfølger, og den
må løses dersom fastleggelsen av forsvarsbudsjettet skal få et politisk
troverdig grunnlag. Dagens "tenk på et tall" som uttrykk for politisk
forsvarsvilje er ikke godt nok, verken som politisk prosess eller bedømt etter
resultatet. Først med et sammenhengende og begrunnet forsvarskonsept og
strukturforslag på plass vil grunnlaget være lagt for at neste regjering og
storting kan håndtere forsvarsbudsjettet politisk på en informert måte.
En
offentliggjort sammenheng mellom oppgavene på den ene siden og nødvendig
forsvarsstruktur og tilgjengelighet på den andre vil med største sannsynlighet
vise et behov for å øke forsvarsbudsjettet. Dette kan man innse på et overordnet
nivå ved å sammenligne vårt forsvars nasjonale oppgaver og budsjett med nabolandenes og
disses forsvarsbudsjetter. Men slike betraktninger alene blir også for enkle i
en budsjettprosess, selv om de kvalitativt peker mot grunnleggende forhold.
[1]
http://www.tjodareik.no/kommentar/kommentar%202009/090116%20kampflykjopet.htm
Dagens Næringsliv 4. februar 2009
http://www.tjodareik.no/kommentar/kommentar%202009/090306%20ubesvarte%20sporsmaal.htm
[2] Dagens Næringsliv 4. februar 2009