6. juli 2009        Utskriftversjon pdf               Til hovedsiden
 

Politisk reform: Stortingsdokumentene

Det politiske styret er i forfall. En reform kan enklest starte med utformingen av stortingsdokumentene.

Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet har lagt frem en strategi for den norske innsatsen i Afghanistan[1]. Janne Haaland Matlary påpeker[2] at dokumentets tre sider tekst er blottet for strategiske overveielser. Teksten reflekterer ingen av de dilemmaer og valg som vår deltagelse i den asymmetriske krigføringen i Afghanistan stiller oss overfor, men begrenser seg til en liste over norske bistandstiltak i god innenrikspolitisk smak. Pinlig, sier Matlary. Det er vanskelig å være uenig. I lys av krigføringens mulige konsekvenser kunne man også bruke sterkere ord.
            Strategidokumentet føyer seg i en bredere tendens vi har sett over lang tid: Politikken taper substans, savner fokus mot reelle verdivalg. Torbjørn Jagland viser til medienes virkning, at språk og form på TV naturlig blir annerledes enn i mer dyptgående politisk debatt [3]. Politikken fungerer mer som et medieshow, sier den avtroppende stortingspresidenten.
            Forflatingen av politikken er et demokratisk problem. Når politikerne gir fra seg – noen vil si svikter – oppdraget med å styre landet, glir styringen over til andre, utenfor demokratiets rammer for synlighet og ansvar. Vi er kommet til en situasjon hvor det er behov for reformer for å gi rikspolitikken dens forutsatte innhold tilbake. Egentlig dreier det seg om et behov for å endre vår politiske kultur, fra detaljer til helhet, fra særinteressers pengejakt til tiltak for vår felles fremtid. Men kulturelle forandringer er jo ikke noe man bare bestemmer seg for. Politisk reform må begynne på det praktiske plan, og da er utformingen av stortingsdokumentene ett område som peker seg ut.
            Slik regjeringens meldinger og proposisjoner, delvis også Norges offentlig utredninger (NOU-ene) har vært utformet i de senere år fremstår de oftest som rotete blandinger av mer eller mindre relevant bakgrunnsstoff, høytideliggjorte alminneligheter og rene ønskedrømmer. Det siste ikke minst fordi dokumentene forslag ikke er holdt innenfor politisk forankrede økonomiske rammer. Den nylig fremlagte Nasjonal transportplan 2010-2019[4] (325 sider) forutsetter eksempelvis at budsjettene for transportsektoren økes med 45% eller 10 mrd kr årlige. Hvor skal disse milliardene komme fra? Andre budsjettposter? Oljeinntektene? Mest sannsynlig kommer de ikke i det hele tatt, slik at hele stortingsmeldingen blir like verdiløs som de tidligere, ikke gjennomførte transportplanene. Ikke overraskende at Stortingets behandling av meldingen ikke resulterte i noen overordnet politisk ramme for det praktiske planarbeidet. Transportkomiteens innstilling til meldingen (445 sider) gir i hovedsak partienes detaljerte, valgtilpassede ønsker for lokale løsninger, ikke støtte for en operativ, nasjonal rammeplan for forvaltningens planlegging.
            Generelt er stortingsdokumentene preget av stort omfang men lite politisk innhold. Kvaliteten i fremstillingen - disposisjon, logikk, språk, osv - er ofte så dårlig at det er en prøvelse å finne ut av hva som egentlig er ment. Man kan få mistanke om at de ustrukturerte fremstillingene har til hensikt å skjule svak argumentasjon eller målkonflikter. Mest sannsynlig er dette en uberettiget mistanke, det dreier seg nok oftest om resultatet av en fragmentert arbeidsform og tilvant stil. Men den elendige kvaliteten har praktiske konsekvenser. Proposisjonen om valget av nytt kampfly[5] er så svak i logikk og fremstilling at den på ingen måte er egnet til å skape klarhet i valgets premisser eller tillit til prosessen. Det vil vi slite med i fortsettelsen av denne saken, og det vil også svekke vår posisjon som kunde i andre forsvarsanskaffelser.
            Denne kritiske bedømmelsen av stortingsdokumentenes innhold og utforming bygger delvis på sammenligning med dagens danske folketingsdokumenter. De departementsvise bidragene til statsbudsjettet i Danmark er typisk bare 1/3 i omfang av tilsvarende i Norge, men de danske er velstrukturerte, enhetlige og mer innholdsrike, politisk sett. Eksempelvis inneholder Forsvarsdepartementets del oversikt over utviklingen og virksomheten i Forsvaret, sett i forhold til en politisk bindende 5-årsplan, herunder innsatsen i forhold til oppgavene for Forsvaret som er gitt i denne planen. Utviklingen belyses gjennom oversiktlige tabeller for de seneste tre år, og plantall for de kommende tre. Ikke noe av dette finns i det norske budsjettforslaget på 137 sider.

En reform av stortingsdokumentene kan gjøres etter enkle retningslinjer. Et forslag:

Jaglands refleksjoner om politikkens reduserte betydning bekrefter en utvikling som har vært synlig lenge. Matlarys eksempel uttrykker ikke en tilfeldig glipp, men et mønster. Dette er en negativ utvikling som det gjelder å få snudd. En reform for å styrke den politiske styringen kan enklest begynne med grunnlaget for Stortingets arbeid, dokumentene fra Regjeringen. I gode demokratiske beslutningsprosesser må dokumentene bringe frem de saklige forutsetningene for informert politisk vilje, og definere handlingsrommet for beslutninger som er økonomisk gjennomførbare. Her har vi et betydelig forbedringspotensial.