3. august 2009       
Utskriftversjon pdf               Til hovedsiden
 

Å være er å være på TV

Hvordan forklare at Berit Kjøll trengte kommunikasjonsrådgivere for sitt styrearbeid? 


Berit Kjøll kom i hardt vær i ferien. Det er oppstått uklarhet om Næringsdepartementet har, eller ikke har, gitt samtykke til å dekke hennes utgifter til kommunikasjonsrådgivere i forbindelse med hennes verv som styremedlem nominert av staten i Aker Holding AS. Regningen er på ¾ million kroner. Saken er tankevekkende, også fra en annen synsvinkel enn størrelsen og dekningen av regningen.
            Bakgrunnen er enkel nok. Berit Kjøll var uenig i forskjellige forhold rundt Røkkes salg av aksjer i forskjellige selskaper til Aker Solutions ASA, hvor Røkke eier 24%, staten gjennom Aker Holding 12 %, og øvrige aksjonærer til sammen 64%. Hun mente at transaksjonen ville innebære en urimelig overføring av gevinst til Røkke og risiko til staten og de øvrige aksjonærene. Situasjonen var naturligvis ubehagelig, spesielt fordi selskapsstrukturen medførte at saken ikke forelå for vedtak men bare for informasjon i Aker Holdings styre hvor Berit Kjøll satt. Man ville trodd at hennes ubehagelige valg sto mellom enten passivitet, eller å informere Næringsdepartementet skriftlig om sitt syn på hva som var på gang. Passivitet kunne (kanskje, kanskje ikke) unnskyldes med at saken ikke forelå formelt til behandling i "hennes" styre. Å informere Næringsdepartementet ville ivareta en følt forpliktelse, men naturligvis også skape en uholdbar stemning mot henne i Røkke-systemet. Et personlig valg å treffe, men ikke verre enn det et styremedlem må regne med, ville man trodd.
            Ja, det vil man tro når man er forankret i en objektivt orientert virkelighetsforståelse. Men det objektive og saksorienterte er ikke virkeligheten i vårt samfunn. Dagens virkelighet er ikke tingene eller menneskenes handlinger slik de (mest mulig) objektivt kan bedømmes, men slik de fremstår gjennom det inntrykk som kan skapes i mediene. Et saksforhold eksisterer som realitet først når det er blitt et offentlig tema, og et menneske slik det er offentlig "profilert". Innenfor en slik referanseramme blir sak, person og presentasjon en helhet. For Berit Kjøll og mange andre i samme arena blir sak og egen person ett. Det er her kommunikasjonsrådgiverne kommer inn, de profesjonelle tilretteleggere for mediedekning generelt og TV spesielt. De skaper etter evne det  "omdømme" oppdragsgiveren kan være tjent med. De er vår tids propagandaministere, om enn med den forskjell fra de diskrediterte autoritære yrkesbrødre at de ikke alltid kan operere uimotsagt.
* * *
Med franskmannen René Descartes (1596-1650) – "Cogito ergo sum – jeg tenker, altså er jeg" – startet utviklingen av rasjonalismen, det overordnede rammeverk for senere filosofi og naturvitenskap i den vestlige kulturkrets. Men ikke alle var enige med Descartes. Et hundreår senere utviklet iren Georg Berkeley (1685-1753) en subjektivt orientert filosofi – "To be is to be perceived - å være er å være (er-)kjent". Berkeley fikk motbør, ikke minst fra naturvitenskapelig hold. Men det spørs om han ikke ville nikket anerkjennende til dagens kommunikasjonsrådgivere – "Å være er å være på TV".