27. oktober 2010                                Utskriftversjon pdf               Til hovedsiden
 

Forsvarsbudsjettet: Krevende politisk behandling (forts.)

Kommentarer til budsjettet viser behov for oppklaringer på flere viktige punkter.

Så langt har forslaget til forsvarsbudsjett for 2011 ikke utløst noen egentlig debatt. Men en rekke kommentarer, bl.a. i Stortingets åpne høring 26. oktober, peker mot forhold som bør fanges opp i den politiske behandlingen.
              Kommentatorer både i og utenfor det politiske miljø er opptatte av det som omtales som forskjellen i virkelighetsforståelse mellom budsjettforslagets tekster og opplevelsen i Forsvaret. Dette er etter mitt syn en reell problemstilling, jf tidligere kommentar[1]. Den største utfordringen ligger i å få avklart et tydeligere helhetsbilde. Men vi kommer ikke unna viktige enkeltfaktorer, som f.eks.:

Listen kan forlenges. Det er å håpe at behandlingen av budsjettet kan kaste bedre lys over realitetene enn budsjettproposisjonen gjør[2]. Men det viktigste bidraget til en realistisk politisk behandling vil være å få avklart på et overordnet nivå hva slags oppdrag, og i hvilket omfang, Forsvaret vil kunne løse i den nærmeste få årene.
        På sikt må det være et mål å koble budsjettet bedre til de resulterende kapasitetene. Dette er generelt et svakt punkt i vårt politiske styringssystem. Alt for ofte er bevilgninger begrunnet med at de bidrar til overordnede politiske målsetninger, uten at det spesifiseres hva som konkret skal oppnås. Dette er ikke et rop om målstyringens overdrivelser i detalj, men om konkretisering av hva som i hovedsak skal oppnås. Man bevilger til linjer i budsjettet, men opplysningen rundt er få uten forsøk på kobling til resulterende kapasitet[3]. Det bevilges til en hærstruktur, men uten drøftelse av f.eks. bataljonenes faktiske oppsetning og evne til å løse oppdrag. Tilsvarende for marinen, man konstaterer typer og antall skrog, men sier ikke noe om hvilken kapasitet og driftsprofil fartøyene planlegges å ha. Det er ikke gjort i en fei å gjennomarbeide en ny budsjettpresentasjon, men det ville ikke kreve meget å gjøre noen gode forbedringer. Det presserende nå er å få en grad av oversikt over de faktiske tilstandene i Forsvaret, slik at det lar seg gjøre å vurdere på et politisk nivå om landets behov for militære styrker blir rimelig ivaretatt.        
              Den videre behandlingen av disse spørsmålene vil vise om den nye Utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget vil bruke sin politiske tyngde for saklig avklaring med større fremgang enn den tidligere Forsvarskomiteen maktet. Men kulturen for  virkelighetsfortrengning og gjensidige beskyldninger sitter dypt på alle kanter. Vi får bare håpe at forsvarsministerens polemikk i Aftenposten (Frekkhetens nådegave, 20. oktober) ikke setter stilen. En debatt om partienes fortreffelighet eller synder i fortiden er bare pinlig når alle interesserte vet at problemene har dype røtter og at alle involverte – Stortinget, skiftende regjeringer og Forsvart selv – har sin del av ansvaret for dagens underfinansiering. Det er tid for et brudd med fortidens uvaner.