29. august 2011
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Etter sommeren
Det har
vært en beveget tid. Stadig flere spørsmål enn svar.
22. juli
Til
hendelsene og oppfølgingen etter dem er det ikke noe å si som ikke allerede er
sagt. Enkelte uttalelser om virkningene for fremtiden kunne nok kommenteres, men
jeg tenker ikke å ta det opp nå. Hele forløpet ligger så langt utenfor all
forestillingsevne at det vil være urimelig å vente at alle utspillene (og mine
kommentarer) skulle være vel gjennomtenkte. Vi får se hvordan sakene står om
noen måneder eller ett års tid.
Øko-krisen
Ståket
rundt taket for USAs statsgjeld, og gjeldskrisen i de søreuropeiske eurolandene
har skjerpet oppmerksomheten rundt de vestlige industrilandenes statsøkonomi.
Det dreier seg ikke bare om kortsiktige konjunktursvingninger, men om helt
grunnleggende problemer. Statenes utgifter øker og vil fortsette å øke raskere
enn inntektene, dersom inngåtte forpliktelser skal innfris. Nødvendige tiltak
vil ha negative konsekvenser, og det kreves avveininger som berører
sysselsetting, velstandsfordeling, offentlige sosiale tjenester, og
investeringer for fremtiden i undervisning, forskning og infrastruktur. Nettopp
som behovet for politisk ledelse skjerpes, svekkes evnen fordi opplevelsen av
dårligere kår får befolkningene til å vende seg mot sine politiske ledere. Også
de helt demokratisk valgte.
Vi må håpe
at den akutte situasjonen kan bli håndtert, men det er vanskelig å unngå å se at
de dypere drivkreftene peker mot at vestens 500-årige hegemoni er på hell. Vi
har kapital, men de fremvoksende økonomiene i Asia og Sør-Amerika har veksten og
dermed den økonomiske handlefriheten. Mens Vesten bygget sitt hegemoni med
militær makt (som også må reduseres på grunn av økonomien) bygger den nye verden
blant annet på økonomisk sikring av tilgang på knappe råvarer. Mens vi har de
ledende universitetene og teknologene, kommer skarer av de flittigste studentene
fra Asia og reiser hjem til utfordringene med å bygge de høyeste bygningene, de
meste effektive fabrikkene, de beste flyplassene, og de raskeste togene. Og
etter hvert naturligvis, universiteter i toppklassen, for det er alltid
utfordringene som driver utviklingen.
Hva så?
Vestens undergang? Neppe. Verden forandres på grunnleggende vis, så det ligger
ikke i kortene at Kina vil dominere USA, eller at noen annen kulturkrets vil
overkjøre Vestens. Det som ligger i kortene er at vi vil se konkurrerende
interesser i en flerfoldig og tidvis sikkert urolig verden. Da følger det at vi
burde bruke vår gjenværende tid og innflytelse til å befeste verdier vi kan leve
med innenfor et ideologisk, økonomisk og teknologisk mangfold. Øverst på
tiltakslisten må det da stå respekt for andre. Der har vi litt å ta igjen, for
andre har historiske erfaringer fra vikinger, korstog, plyndrende koloniherrer
og opiumskrigere. Så må vi tenke på om vestlige virkemidler i dag vil være
akseptable når de kan tas i bruk av andre og mot oss. Fjernleverte droneangrep mot uønskede
personer, for eksempel?
Når
hegemoniet forsvinner er det ikke nødvendigvis en tragedie. Tragedien kan komme
om vi ikke makter å akseptere utviklingen og tilpasse vår adferd til realitetene
før vi tvinges til det.
News of the World
Skandalen er tankevekkende. Dens omfang, dype forankring i verdens største
mediekonsern og forgreningene til politiet og det politiske miljø på topp-planet
gjør inntrykk. For den eldre garde er det spesielt rystende at dette kunne skje
i England, - var det ikke nettopp i det landet man hevdet visse normer for
adferd i samfunnets ledelse? Den siste betraktningen skal vi ikke henge oss opp
i, for det kan jo hende at det nettopp er slike normer som har ledet til
avsløringene. I alle fall har krenkelsene skjedd, og det synes rimelig å ta hele affæren
som en påminnelse om at alt som kan gjøres for å krenke fortrolighet blir gjort.
Fra WikiLeaks til News of the World – informasjonsteknologien er ikke plattform
for fortrolige meddelelser riktig ennå.