21. mars 2012                                        Utskriftversjon pdf               Til hovedsiden
Først publisert som leserinnlegg i
Dagens Næringsliv 17./18. mars 2012
 

Herskap og tjenere
Embetsverket i departementene har tapt posisjon og innflytelse til fordel for politikerne, - i den grad at det blir meningsløst å straffe embetsverket for politikernes feilgrep.

Over et par tiår har det foregått en svekkelse av embetsverkets posisjon og innflytelse til fordel for den politiske ledelsen i departementene. Dette er godtatt av hele det politiske miljø. Det er derfor utidig å kreve en embetsmann straffet for de feil den politiske ledelsen gjør. En av dem som har antydet at embetsverket må stå til rette for forsømmelser i Barne- og likestillingsdepartementet under Audun Lysbakkens ledelse er professor Eivind Smith. I Aftenposten 7. mars utelukker han ikke at det kan være begått ulovlige og straffbare handlinger i sakene som ledet til Lysbakkens avgang. Kristin Halvorsen følger opp og uttaler om Lysbakken at hans politiske vurderinger var riktige, men det var problemer med formalitetene. Underforstått: Embetsverket sviktet. Lysbakken måtte ta det politiske ansvaret, til tross for at han var uskyldig. Dette svarteperspillet om skyld belyser ikke embetsverketes stilling i dagens virkelighet.
            Lysbakken-saken har verken oppstått som en tilfeldighet, eller i et vakuum. Rammen er svekkelsen av embetsverkets posisjon og innflytelse til fordel for den politisk ledelsen. Den tidligere strukturen bygget på skriftlig (og arkivert!) saksbehandling i et hierarkisk byråkrati, ledet av departementsråden. Ferdigbehandlede saker ble lagt frem for statsråden med departementsrådens tilrådning. Slik ga det mening å holde embetsverket og spesielt departementsråden ansvarlig for at saksbehandling og tilrådninger lå innenfor lover, regler og alminnelig rimelighet.
            Flere forhold har bidratt til å undergravet denne byråkratiske orden. Relasjonen mellom departementsråden og statsråden er svekket ved innføringen av begrepet "departementets politiske ledelse" som foruten statsråden også omfatter statssekretær(er) og politisk rådgiver. Formelt er statssekretæren(e) og den politiske rådgiveren bare statsrådenes personlige assistenter, men en uformell arbeidsdeling og delegering har ledet til at alle i den politiske ledelsen oppfattes å ha instruksjonsmyndighet overfor embetsverket. Denne oppfatningen støttes av organisasjonsdiagrammene for de fleste departementene. I praksis går grensen mellom politikere og embetsverket ikke lenger entydig i linje gjennom departementsråden. Såkalte "politiske signaler", ofte muntlige, og mindre forvaltningssaker flyter fritt fra den politiske ledelsen til ulike nivåer i embetsverket.
            Skillet mellom politikk og forvaltning har aldri vært skarpt, men nå er det nærmest opphevet. Departementet omtales som den politiske ledelses sekretariat, og embetsverket anses som denne ledelsens assistenter. Alt som skjer i statsforvaltningen oppfattes å ligge under et politisk ansvar, - følgelig kan politikere gripe inn hvor som helst og når som helst, formelt eller uformelt.
            Under så uklare institusjonelle forhold blir relasjonene mellom embetsverk og politikere sterkt personlig preget. Ikke sjelden oppfatter den politiske ledelse motforestillinger fra personer i embetsverket som uttrykk for manglende samarbeidsvilje, om ikke direkte ulydighet. I dette bildet er det til fånyttes å angripe uakseptabel saksbehandling ved hjelp av straffebestemmelser. Slike virkemidler kan vi komme tilbake til dersom embetsverkets rolle og departementsrådens funksjon som embetsverkets reelle leder blir gjenopprettet. Enn så lenge er det meningsløst og urimelig å straffe tjenerne for herskapets utsvevelser.