11. juni 2012
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Først publisert
som kronikk i
Dagens Næringsliv 7. juni 2012
Svikt som svekker
sikkerheten
Langtidsproposisjonen for Forsvaret forsterker ubalansen mellom bevilgninger og
utgifter. Resultatet vil bli et redusert utbytte av de store investeringene, og
en gradvis svekkelse av evnen til å løse oppgavene.
Langtidsplanene for
Forsvaret har tradisjonelt vært urealistiske fordi det ikke har vært samsvar
mellom planenes utgifter og bevilgningene. Et resultat av den løpende
underfinansieringen er at vi ikke får full uttelling for de betydelige beløpene
som bevilges fordi det oppstår mangler og huller i store deler av
organisasjonen. Overambisjonen har periodevis blitt saldert ved å krympe
forsvaret, - ofte ved å nedlegge avdelinger som det nettopp er investert i. Men
nå er forsvaret blitt så lite at man både på militært og politisk hold viker
tilbake for ytterligere reduksjoner. Det betyr imidlertid ikke at
underfinansieringen har opphørt. Tvert imot bærer den nylig fremlagte
langtidsplanen, St.prp. nr. 73 S (2011-20121) bud om en forsterkning av
problemene i kommende år.
For det
første flykjøpet. Det hersker stor usikkerhet om kostnadene for anskaffelse og
drift, men la oss her se bort fra disse usikkerhetene og ta utgangspunkt i
forsvarssjefens tall i hans innspill til langtidsplanen. Hans plan forutsetter
37,5 mrd kroner bevilget ekstra, utenom den faste budsjettrammen i løpet av en
tiårsperiode. Sammen med betydelige beløp innenfor rammen skal dette dekke
anskaffelse av 52 stk F-35 (i tillegg til fire treningsfly stasjonert i USA), og
andre kostnader for baser, våpen, tilleggsutstyr, osv. I langtidsplanen slås det
fast at ikke mer enn 28 mrd kroner kan påregnes i tilleggsfinansiering. Eller
kanskje bare 22 mrd kr, men da for 46 fly. I begge tilfeller vil 9,5 mrd kroner,
eller snaut en milliard kroner per år i gjennomsnitt over ti år måtte dekkes på
bekostning av andre utgifter i forsvarsbudsjettet. Man kan undre seg over at de
politiske forutsetningene for prosjekteringen av Forsvarets største anskaffelse
kan endres så drastisk på noen uker midt i løpet, men slik er det altså.
Forsvarssjefen kommenterer situasjonen (i vedlegg til proposisjonen): "Dette vil
på sikt gjøre det krevende å videreføre bærende elementer i forsvarsstrukturen".
Og videre: "Den nåværende bredden i strukturen gir tilstrekkelig evne til å løse
Forsvarets oppgaver, men innehar liten dybde og robusthet på flere områder, noe
som begrenser evnen til utholdenhet i operasjoner. Gjeldende ambisjonsnivå
fordrer totalt 52 kampfly. Ved et (mindre) antall kampfly vil ikke
ambisjonsnivået nås. Finansieringen av nye kampfly kan på sikt utfordre evnen
til å fornye strukturen ..."
Legger vi
forsvarssjefens høflighet til side fremstår de såkalte krevende utfordringene
mest som uløselige problemer som vil undergravende hele langtidsplanen.
En gjenganger
i forsvarsplanleggingen er den manglende håndteringen av den såkalte
kjøpekraftreduksjonen. Forholdet er at Forsvarets kostnader øker sterkere over
år enn den kostnadsveksten som blir kompensert i budsjettene. Dette henger blant
annet sammen med en teknologidrevet fordyrelse av forsvarsmateriell. Resultatet
er i alle fall at et budsjett som er konstant (med gjeldende priskompensasjon)
får mindre kjøpekraft år for år, og følgelig finansierer et stadig mindre
forsvar dersom kravene til avdelingenes kvalitet og kapasitet opprettholdes.
Etter beregninger foretatt av Forsvarets forskningsinstitutt ligger den
ukompenserte delen av kostnadsveksten på 2-3 %, tilsvarende omkring 900 mill
kroner per år. Forholdet omtales i forsvarssjefens utredning, men uten angivelse
av tall. Tapet av kjøpekraft foreslås kompensert ved et permanent "kraftfullt
fornyings- og forbedringsarbeid". Dette virker fullstendig urealistisk, gitt at
det her dreier seg om et behov for nye rasjonaliseringsgevinster i
milliardklassen hvert år. Forsvarsdepartementet opplyser på spørsmål fra
Stortinget at den tilsvarende rasjonaliseringsgevinsten i gjennomsnitt har vært
omkring 160 mill kroner per år i de siste fire år.
Andre forhold
forsterker underfinansieringen: Økningen i driftsutgifter for nye fartøyer,
helikoptre og missiler i Marinen, for transportflyene og de nye kampflyene i
Luftforsvaret, og for økning av Hæren og basestrukturen ut over forsvarssjefens
forslag. Sannsynligvis vil det frigjøres midler ved reduserte
utenlandsoperasjoner, men på langt nær i et omfang som kan dekke en samlet
underbudsjettering på omkring 3 milliarder kroner i året.
Hvis det ikke
er politisk grunnlag for å øke budsjettene ut over de rammene som er lagt i
proposisjonen, er tiden inne for en gjennomgang av forsvarsstrukturen med nye
reduksjoner som siktemål. Så får det ikke hjelpe om de sikkerhetspolitiske
konsekvenser blir smertelige.