5.mai 2014
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Først publisert som Ytring
på NRKs nettsted 2. mai,
(med noe redaksjonell dandering)
Åpenhet om Forsvaret
Det loves
større åpenhet om Forsvaret, men hvor går grensene?
I
flere perioder har bare 15 av totalt 57 norske kampfly vært operative, det viser
en kartlegging som frilansjournalist Kjetil Stormark har gjort for bladet Vi
Menn. Generalinspektør Per Egil Rygg vil ikke kommentere tallene ovenfor bladet
eller NRK, og henviser til at det er gradert informasjon.
Nylig har både forsvarsministeren,
Ine Eriksen Søreide, og forsvarssjefen, admiral Håkon Bruun-Hanssen, tatt til
orde for større åpenhet om tilstanden i Forsvaret. I Søreides ord: "Jeg mener at
hvis vi ikke er klar over, eller bevisst skjuler problemer, så fratar vi oss
selv muligheten til å løse dem. Og like viktig: Uten ærlighet rundt
utfordringene, blir det svært vanskelig å skape troverdighet om alt som er bra"
(Vi Menn, 22. april). Åpenbar logikk, skulle man tro, men hvorfor er uttalelsen
i det hele tatt aktuell? For å forstå bakgrunnen må vi gå helt tilbake til den
kalde krigen.
Etter debattene som ledet til vårt
NATO-medlemskap i 1949 var sikkerhetspolitikk og forsvarspolitikk ikke tema for
politisk uenighet av vesentlig betydning. Sovjets konfrontasjonslinje under den
kalde krigen, i så vel retorikk som militær oppbygning og nærgående
øvelsesaktivitet, kunne bare oppfattes som truende. Vårt land var geografisk og
militært meget utsatt. Det utviklet seg en bred politisk oppslutning om
innretningen av Forsvaret innenfor rammen av NATOs strategi og planverk, og det
var lite rom for rent nasjonale politiske vurderinger og politiske valg.
Budsjettøkningene fulgte i stor grad av underforstått behov. Det høye
spenningsnivået, og den tilsvarende høye beredskapen i de stående staber og
avdelinger, medførte et sterkt hemmelighold. Forsvarets svakheter ble våre best
bevarte hemmeligheter, av militær nødvendighet. Men med hemmeligholdet utviklet
det seg også en kultur for fortrengning av problemer. Det gjaldt i
Forsvarsdepartementet, og også innenfor Forsvaret selv. Gjennom førti år ble
denne kulturen så rotfast at vi ennå, mer enn tyve år etter den kalde krigens
slutt, sliter med senskadene.
Og skadene er alvorlige. Det har
utviklet seg et betydelig misforhold mellom det forsvaret som beskrives i de
politiske dokumentene, og dette forsvarets reelle evne til innsats. Dette har
jeg redegjort for i Civita-rapporten "Forsvarspolitikken ved et veiskille".
Rapportens konklusjon er at selv om alt tyder på at Forsvaret løser sine løpende
oppgaver i fred hjemme og i internasjonale operasjoner på en utmerket måte, vil
kapasiteten for ytterligere innsats i tilfelle krise eller krigshandlinger her
hjemme være meget begrenset. Videre er det slik at misforholdet mellom
ambisjoner og virkelighet fører til at vi i får mindre forsvar for pengene fordi
det er for mange mangler i personelloppsetninger, materiell og øvinger. Denne
situasjonen må vi komme ut av. Statsrådens og forsvarssjefens budskap er at de
vil skape rammer slik at problemstillingen og alternativene kan bli belyst for
opinionen og det politiske miljø. Mer åpenhet, altså.
Men hvor skal så grensene gå? Alle
innser at det vil være behov for et visst hemmelighold i Forsvaret. For eksempel
må kunnskap om våpensystemers detaljerte ytelser og taktiske bruk beskyttes, og
teknologi og kapasitet i cyberkrigføring likeså. Utfallet av prøver og forsøk
med nye systemer og taktikk kan det også i noen tilfeller være gode grunner til
ikke å offentliggjøre.
En hovedregel kan være at belysning
av forsvarspolitiske problemstillinger må være åpen, og motiveres for
Forsvarets eget personell som oftest kjenner saksforholdene best. Forsvarets
reelle kapasitet til å stille styrker for de ulike oppgavene som er fastsatt i
de politiske dokumentene bør være et sentralt forsvarspolitiske tema. Om
kjensgjerningene er politisk ubekvemme, skal det ikke være grunn til
hemmelighold.
Så må vi fortsatt akseptere
hemmelighold om sakskunnskap som vil skade forsvarsevnen om den
offentliggjøres. Men det er i alles interesse at dette hensynet praktiseres med
nøkternhet. For vi kommer ikke utenom hemmeligholdets grunnleggende problem: når
noe holdes skjult kan det fritt hevdes at årsaken er at det skjulte ikke tåler
dagens lys. Fra innsiden kan denne mistanken, og til tider beskyldningen, føles
svært belastende for lojale medarbeidere.