19. mai 2014
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Først publisert på
MINERVAnett 16. mai
Nye toner i
forsvarspolitikken
Det
erkjennes nå at Forsvarets krigsbredskap er mangelfull. Og hva så?
Admiral Håkon Bruun-Hanssens presentasjon av forsvarssjefens årsrapport for 2013
bekrefter en ny tilnærming i forsvarspolitikken. Tidligere har forsvarsminister
Ine Eriksen Søreide vært meget tydelig på behovet for åpenhet om forhold i
Forsvaret som krever fornyet politisk vurdering. Hun har spesielt omtalt mulige
behov for endringer og prioriteringer i Forsvarets oppgaver som følge av den
sikkerhetspolitiske utvikling, og behov for bedre realisme i forholdet mellom
Forsvarets oppgavene, struktur og budsjetter. Forsvarssjefens redegjørelse
varsler at han ikke vil skygge unna sin del av utfordringene.
Bruun-Hanssen vurderer
Forsvarets oppgaver, fastsatt i stortingsvedtak, i tre grupper: Løpende oppgaver
hjemme, deltagelsen i internasjonale operasjoner, og beredskap for mulige
militære trusler eller anslag mot landet. For de to første gruppene kan han
rapportere en meget god innsats. Han konstaterer riktig nok at spesielt
personellsituasjonen og vedlikeholdsproblemer for foreldede maritime helikoptre
vil gjøre det vanskelig å opprettholde like høyt innsatsnivå i år som i fjor,
men i det store og hele kan han rapportere en innsats hjemme og ute som er
tilfredsstillende i omfang og imponerende i kvalitet. Det er overbevisende
godtgjort at de forsvarspolitiske utfordringene ikke knytter seg til de løpende
oppgavene hjemme og ute. Her ligger et viktig poeng: Forsvaret er ikke en
organisasjon i forfall som trenger politisk nødhjelp. Tvert imot, det er en
gjennomgripende forandringsdyktig, modernisert og sterk organisasjon, som i det
daglige håndterer sine oppgaver på en utmerket måte.
Dette er et godt utgangspunkt
for å gå løs på de alvorlige utfordringene som knytter seg til forsvarssjefens
tredje oppgavegruppe, krigsberedskapen. Det er denne oppgaven, evnen til
såkalte høyintensitets operasjoner i forsvar av landet, som etter gjeldende
politiske vedtak skal være dimensjonerende for Forsvarets struktur og nivå i
personelloppsetninger, materiell og øving. Hvordan står det så til med
Forsvarets kapasitet for denne hovedoppgaven? Det sier årsrapporten ikke noe om.
Den gir en rekke relevante opplysninger om utviklingen over de seneste årene i
personelloppsetninger, utdannelse, øvingsdøgn, seglingsdøgn og flytimer osv.
Slike opplysninger har mest mening for lesere med fagkunnskap i
forsvarsplanlegging, men heller ikke for dem gir de innsikt til det sentrale
beredskapsspørsmål: Hvilke styrker, og med hvilket varsel og utholdenhet vil
Forsvaret kunne stille for høyintensitets forsvar av landet? Spørsmålet er
enkelt, men svaret – eller svarene – vil neppe kunne bli mer enn antydningsvise,
ettersom de vil avhenge av en rekke forutsetninger som vanskelig kan diskuteres
åpent.
Usikkerheten om Forsvarets
kapasitet for krigsoperasjoner aktualiseres av at tilgjengelig informasjon tyder
på at kapasiteten er betydelig lavere enn det den nominelle styrkestrukturen
antyder. Dette er alvorlig, ikke minst fordi omstillingen fra det gamle
mobiliseringsforsvaret til et ganske lite, men moderne innsatsforsvar var
begrunnet med at styrkene må være klare til innsats på meget kort varsel. Ikke
noe tyder på at begrunnelsen var feil.
Situasjonen i Forsvaret er belyst i
Civita-rapporten "Forsvarspolitikken
ved et veiskille". Noen momenter, i korthet: Hæren består tre av
kampbataljoner. Det er i seg selv en svært beskjeden styrke, men styrken
reduseres ytterligere ved at den i hovedsak er oppsatt med vernepliktige som
krever ni måneders utdannelse. Med førstegangstjeneste på 12 måneder gir dette
tre måneders tilgjengelighet for krevende oppdrag. Andre begrensninger for
høyintensitets strid er mangelen på luftvern for egenbeskyttelse av
hæravdelingene, og utilstrekkelig helikopterkapasitet for operasjoner for
eksempel på kysten av Troms/Finmark. For Marinen har begrensingene i bemanning
og vedlikehold av de i og for seg meget moderne fartøyene vært offentlig belyst
det siste året. I operasjoner ut over noen få måneder kan Marinen neppe stille
stort mer enn 1-2 fartøyer i hver klasse, - altså kapasiteten i de løpende
internasjonale operasjoner og løpende fredsoppdrag hjemme. Av Luftforsvarets 57
kampfly er bare omkring 1/3 teknisk klare til enhver tid, og det er kjent at
status både for kampflyvere og teknisk personell er kritisk selv for
fredsaktiviteten. Hvilken krigsinnsats kan eventuelt leveres med de 57 stk F-16?
Og hva med overgangen til F-35? Dette flyet blir mer effektivt, men også mer
kostbart i drift enn F-16. Er det rasjonelt å anskaffe så mange og kostbare fly,
hvis vi ikke makter økonomisk å holde bedre tilgjengelighet for innsats enn vi
har med dagens F-16?
Forsvarssjefen tar ikke opp disse
spørsmålene i full bredde, - det ville heller ikke vært rimelig når tema var
årsrapporten. Men han signaliserer tydelig nok at han vurderer dagens
begrensninger i perspektiv av nødvendig økning av budsjettet eller reduksjon av
oppgavene og strukturen. Og han legger ikke skjul på at det er kapasiteten for
krigsoppgavene som er problemet.
Forsvarsministerens og
forsvarssjefens uttalte vilje til å belyse den faktiske situasjonen i
krigsberedskapen, og til å tydeliggjøre mulige politiske valg for å få bedre
realisme i forsvarsplanleggingen gir grunn til håp. Desto sterkere blir håpet i
lys av at det ikke legges opp til politisk "svarteper". Statsråden har vært nøye
med å presisere at alle partier i de senere regjeringene har aksjer i dagens
forsvar, og lederen i utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget, Anniken
Huitfeldt (Ap), uttaler seg imøtekommende til at problemstillingen tas opp. Hvis
nå forsvarsministeren kunne gjøre kjent hvilken termin hun ser for et politisk
dokument, ville håpet kunne gli over mot tro.