26. februar 2015
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Om foretaksstraff –
og en rettelse om forsvarsutgiftene
Foretaksstraff. I den generelle omstillingen av offentlig virksomhet etter
næringslivets tenkning og praksis er konseptet for foretaksstraff ett av de mer
forunderlige. Seneste eksempel: Hordaland politidistrikt straffes med en bot på
100.000 kroner i Monika-saken, men ingen enkeltpersoner straffeforfølges.
Foretaksbot til et privat firma rammer eierne økonomisk. Det er således en
indirekte straff av eierne, og rimeligvis et insentiv for disse til å skjerpe
praksis i bedriften. Men i offentlig virksomhet? Boten har virkning som en
reduksjon av virksomhetens bevilgning; de som blir straffet er de hvis
interesser etaten skal ivareta. I dette tilfellet får altså innbyggerne i
Hordaland politidistrikt dårligere polititjenester, begrunnet med en svikt de
allerede har vært offer for. Dette er vel egentlig absurd? Vil man reagere
overfor svikt i offentlige virksomheter er det rimelig å rette blikket mot den
eller de som er ansvarlige for svikten. I Monika-saken mener granskere at ingen
involverte kan straffeforfølges. Men om svikt ikke rammes av straffeloven, finns
det vel mildere og allikevel følbare reaksjoner mot (grov) uforstand i
tjenesten? Om embetsmenn ikke kan avskjediges, kan de vel i alle fall forflyttes
til mer beskjedne stillinger? Overfor tjenestemenn er reaksjonsmulighetene
rimeligvis flere, like til oppsigelse. Det er langs slike veier man må håndtere
svikt i offentlig virksomhet. Det er meningsløst å la de ansvarlige for svikten
gå fri, men straffe dem som ble sviktet.
Rettelse – forsvarsutgiftene. Jeg har hevdet at Forsvarsdepartementet driver med
bokføringstriks som gir inntrykk av at «satsingen» på forsvar er større enn den
i virkeligheten er. Delvis har jeg mine ord i behold, men bare delvis. Det er
korrekt at dobbeltføring av utgiftene for eiendomsdrift og redningstjenesten
medfører at «satsingen» ikke er 43 milliarder som utgiftsbudsjettet viser, men
39 milliarder som er den faktiske bevilgningen. Forhåpentlig vil departementet
og politikerne benytte bevilgningen som relevant mål i fremtiden.
Derimot har
jeg tatt feil med hensyn til innrapporteringen til NATO. Der opereres det med de
samme 43 milliardene, men det er ikke utgiftsbudsjettet i denne sammenheng, men
bevilgningen påplusset statens samlede utgifter til pensjon og folketrygd for
nåværende og tidligere forvarspersonell. Disse utgiftene opptrer i
statsbudsjettet under Sosialdepartementet, men skal etter NATOs regler
inkluderes i forsvarsutgiftene for sammenligning landene imellom. Detaljene i
beregningen er vanskelige og delvis skjønnsmessige, men neppe villedende. Den
norske beregningsmåten gir mindre påplussing enn tilsvarende for sammenlignbare
land. Den rapporterte forsvarsutgiften på 1,4 % av BNP er således heller ikke
villedende. Jeg beklager min gjentatte påstand om skjønnmaling for NATO.