26. februar 2015                                        Utskriftversjon pdf               Til hovedsiden
 

Om foretaksstraff – og en rettelse om forsvarsutgiftene

Foretaksstraff. I den generelle omstillingen av offentlig virksomhet etter næringslivets tenkning og praksis er konseptet for foretaksstraff ett av de mer forunderlige. Seneste eksempel: Hordaland politidistrikt straffes med en bot på 100.000 kroner i Monika-saken, men ingen enkeltpersoner straffeforfølges.
            Foretaksbot til et privat firma rammer eierne økonomisk. Det er således en indirekte straff av eierne, og rimeligvis et insentiv for disse til å skjerpe praksis i bedriften. Men i offentlig virksomhet? Boten har virkning som en reduksjon av virksomhetens bevilgning; de som blir straffet er de hvis interesser etaten skal ivareta. I dette tilfellet får altså innbyggerne i Hordaland politidistrikt dårligere polititjenester, begrunnet med en svikt de allerede har vært offer for. Dette er vel egentlig absurd? Vil man reagere overfor svikt i offentlige virksomheter er det rimelig å rette blikket mot den eller de som er ansvarlige for svikten. I Monika-saken mener granskere at ingen involverte kan straffeforfølges. Men om svikt ikke rammes av straffeloven, finns det vel mildere og allikevel følbare reaksjoner mot (grov) uforstand i tjenesten? Om embetsmenn ikke kan avskjediges, kan de vel i alle fall forflyttes til mer beskjedne stillinger? Overfor tjenestemenn er reaksjonsmulighetene rimeligvis flere, like til oppsigelse. Det er langs slike veier man må håndtere svikt i offentlig virksomhet. Det er meningsløst å la de ansvarlige for svikten gå fri, men straffe dem som ble sviktet.

Rettelse – forsvarsutgiftene. Jeg har hevdet at Forsvarsdepartementet driver med bokføringstriks som gir inntrykk av at «satsingen» på forsvar er større enn den i virkeligheten er. Delvis har jeg mine ord i behold, men bare delvis. Det er korrekt at dobbeltføring av utgiftene for eiendomsdrift og redningstjenesten medfører at «satsingen» ikke er 43 milliarder som utgiftsbudsjettet viser, men 39 milliarder som er den faktiske bevilgningen. Forhåpentlig vil departementet og politikerne benytte bevilgningen som relevant mål i fremtiden.
            Derimot har jeg tatt feil med hensyn til innrapporteringen til NATO. Der opereres det med de samme 43 milliardene, men det er ikke utgiftsbudsjettet i denne sammenheng, men bevilgningen påplusset statens samlede utgifter til pensjon og folketrygd for nåværende og tidligere forvarspersonell. Disse utgiftene opptrer i statsbudsjettet under Sosialdepartementet, men skal etter NATOs regler inkluderes i forsvarsutgiftene for sammenligning landene imellom. Detaljene i beregningen er vanskelige og delvis skjønnsmessige, men neppe villedende. Den norske beregningsmåten gir mindre påplussing enn tilsvarende for sammenlignbare land. Den rapporterte forsvarsutgiften på 1,4 % av BNP er således heller ikke villedende. Jeg beklager min gjentatte påstand om skjønnmaling for NATO.