19. april 2015
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Forsvarspolitikken:
Taushet om det viktigste
Bedømt
etter oppslagene i mediene øker interessen for Forsvaret. Men fortsatt er det
ingen avklaring av Regjeringens sprikende utspill om budsjettrammene.
Det
går fremover med forståelsen av Forsvarets situasjon. Ved overleveringen av
Forsvarets årsrapport for 2014 gjentok admiral Haakon Bruun-Hanssen sitt
budskap: De løpende operasjonene ute og hjemme gjennomføres på en utmerket måte.
Det samme gjelder deltagelsen i internasjonale øvelser. Kvaliteten i disse
oppdragene er meget god og forbedres stadig med nye erfaringer. Aktiviteten i
2014 var spesielt høy, men det understrekes at et så høyt aktivitetsnivå
medførte overanstrengelse, og kan ikke understøttes over tid. Her ligger det
alvorlige problemet: Forsvaret har alt for liten kapasitet og utholdenhet for å
møte mulige trusler eller angrep mot landet. Dette blir nå gjentatt ved alle
anledninger av både forsvarsministeren og forsvarssjefen, og det ser ut til at
budskapet begynner å slå rot også ut over kretsen av de spesielt interesserte.
Stadige medieoppslag drøfter det skjerpede sikkerhetspolitiske klima. Det
aktualiserer forsvarspolitikkens kjernespørsmål: Skal vi ha et væpnet forsvar av
landet? – med hvilken beredskap, kapasitet og utholdenhet? – til hvilken pris?
Ekspertutvalgets rapport avventes med spenning.
Første prioritet må i alle fall være
en oppklaring innenfor Regjeringen av de selvmotsigende utsagnene som er gitt om
budsjettrammen for planarbeidet.
Utsagn nr. 1: Plandirektivet gitt til
forsvarssjefen forutsetter at (tilnærmet) dagens budsjettnivå skal legges til
grunn i langtidsplanleggingen. Etter gjeldende prinsipper for priskompensasjon
vil det innebære at budsjettene fortsetter å minke i kjøpekraft slik de har
gjort de siste 15-20 år. Følgelig må Forsvaret planlegges for fortsatt reduksjon
av struktur og kapasitet. Det er godt belegg for å hevde at dersom vi fortsetter
10-15 år til i dagens spor vil Forsvaret miste all kapasitet for kamp, og
reduseres til vaktfunksjoner.
Utsagn nr. 2: Etter NATO-møtet i
Wales i september i fjor uttalte både statsministeren og forsvarsministeren at
det er et mål å bringe forsvarsbudsjettet opp til 2% av BNP, men at det vil
kreve mer enn 2-3 år. Selv med f.eks. 10 års horisont for en gradvis
budsjettøkning, og deretter kobling til BNP, vil det økonomiske grunnlaget være
lagt for å gi Forsvarets nåværende avdelinger, fartøyer og fly en
realistisk kapasitet for såkalte høyintensitets operasjoner. I tillegg vil
strukturen kunne styrkes etter hvert. Men dette fordrer en helt annen bane i
forsvarsplanleggingen enn den linjen for nedbygging som følger av det direktivet
som er gitt.
Det er ikke for sterkt å si at en
avklaring av Regjeringens og deretter de øvrige partienes politikk for
budsjettutviklingen er forsvarspolitikkens uten sammenligning viktigste og mest
presserende punkt. (Dette påvirkes ikke av McKinseys rapport om mulige
rasjonaliseringsgevinster. Den skal jeg komme tilbake til.)