28. august 2015
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Først publisert i
Dagens Næringsliv 26. august
Dramatikk i forsvarspolitikken
Skal vi ha
et krigsforvar eller bare vaktstyrker?
Mens
utenriksminister Børge Brende maner til bevissthet om den krevende
sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa (DN 19. august, sluttfører
Forsvarssjefen arbeidet med sitt «råd» for den videre utviklingen av Forsvaret.
Samtidig legger Forsvarsdepartementet siste hånd på budsjettforslaget for neste
år. Resultatene vil foreligge i begynnelsen av oktober.
Dramatikken kan vanskelig overdrives.
I vårt meget beskjedne «innsatsforsvar» er bemanning, utrustning og øving så
mangelfull at den operative kapasiteten ut over den løpende virksomheten hjemme
og ute er meget begrenset, i praksis nær null. Forsvarssjefen har vært meget
tydelig på at han vil styrke den operative evnen, illustrert ved eksempelvis å
redusere antall marinefartøyer for å spare vedlikeholdsutgifter, og øke
bemanningen og den operative tilgjengeligheten av de gjenværende fartøyene.
Videre mulige tiltak er ifølge lekkasjer til Aftenposten ytterligere
basereduksjoner, reduksjon av antallet musikkorps og andre forslag som hittil
har vært politisk uspiselige. Vi får se hvordan det går denne gangen.
En forutsetning for en ansvarlig
politisk debatt vil være at planforslagene fokuserer faktisk operativ evne
snarere enn antall avdelinger, fartøyer og fly på papiret slik praksis har vært hittil.
Men dramatikken ligger i hovedsak på
et annet plan. Den gjelder årsakene til at Forsvaret er havnet i dagens
situasjon. Den viktigste årsaken er vedvarende underfinansiering fordi
forsvarsbudsjettene ikke har fulgt kostnadsutviklingen i Forsvaret. Differansen
har siden den kalde krigen ligget omkring 2% per år. Hvis dagens
forsvarsstruktur skal gis en realistisk beredskap, kapasitet og utholdenhet for
krigsoppgaver må to problemer løses: For det første må bevilgningen økes slik at
dagens mangler kan rettes opp, og dernest må årsaken til forfallet fjernes. Hvor
meget som kreves for oppretting av dagens mangler vil avhenge av hvor høyt
kravene til kapasitet settes, men et anslag kan antydningsvis være 3-4 mrd.
kroner, gjerne fordelt over to-tre år. Men så, - og det gjelder uansett hvilket
nivå forsvarsbudsjettet legges på – må den fremtidige kjøpekraften sikres. I
praksis kan dette gjøres ved å koble budsjettet til BNP-utviklingen, slik NATO
anbefaler. Det er ingen bevist årsakssammenheng mellom utviklingen i
forsvarskostnader og BNP, men erfaringsmessig er korrelasjonen ganske god. På
NATO-møtet i Wales i fjor høst ble det vedtatt at landene skulle tilstrebe
forsvarsbudsjetter på 2% av BNP. For vårt land ville et slikt budsjettnivå
finansiere et vesentlig større forsvar enn dagens. Det får være en militær og
deretter politisk vurdering om vi har behov for det. Men hovedpoenget er at selv
om budsjettnivået, som i dag er ca. 1,4% av BNP, ikke skulle nå 2%, er det
viktigst at det nivået som velges holdes stabilt. Det er betingelsen for
realistisk planlegging og for å hindre fortsatt forfall av den typen vi nå har
opparbeidet.
I oktober vil det vise seg om
Forsvarssjefen og det politiske miljø makter å konfrontere den økonomiske
forutsetningen for et fremtidig militært forsvar, eller om forsvarspolitikken
fortsatt skal begrenses til heftig strid om tjenestesteder, musikkorps og nye
kostbare investeringer i fly og fartøyer som ikke kan driftes. I så fall vil vi
i løpet av få år ha fullført omstillingen av Forsvaret til styrker for vakthold
og deltagelse i internasjonale operasjoner, men uten ambisjoner om militært
forsvar av landet.
T