21. august 2013
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Etter ferien
- et par
refleksjoner.
Marte Dalelv i Dubai
utløste et drama på høyeste diplomatiske nivå og en bred internasjonal
fordømmelse av (mangelen på) rettsorden i Dubai. Kortversjonen var at Dalelv
hadde anmeldt en kollega for voldtekt, men ble selv dømt til fengslet
for falsk forklaring og umoralsk adferd. I følge Dalelvs opplysninger til
pressen hadde hun trukket anmeldelsen tilbake før rettssaken. Uten tilgang til
rettsdokumentene er det ikke mulig å vurdere den rettslige behandlingen. Men en
side åpner et perspektiv som har vært fraværende under støyen om kvinneforakt,
krenkede menneskerettigheter, osv.
Under et toårs arbeidsopphold i Saudi-Arabia fikk jeg noen
advarsler av en saudisk kollega om forskjellige rettslige forhold som er
annerledes under sharia enn etter den gjengse tenkning i Europa og Amerika. Ett er
bedømmelsen av falsk anklage. Dersom man blir funnet skyldig i falsk anklage mot
noen, skal man i utgangspunktet idømmes samme straff som den straffen personen
som anklagen var rettet mot ville ha fått dersom anklagen var blitt tatt til
følge. (Obs, trafikkulykker!) Så kan det naturligvis være formildende sider som
reduserer straffen. I et slikt perspektiv blir det viktig hvilke omstendigheter
som ledet Dalelv til å trekke anmeldelsen. Er det tenkbart at oppdukkende
tekniske bevis (senere publisert bilde fra overvåkningskamera) eller vitner har
med saken å gjøre? Med benådingen er saken avsluttet til alles tilfredshet, men
bedømmelsen av rettsordenen i Dubai bør helst baseres på en grundigere belysning
av saksbehandlingen enn den som er formidlet av våre medier. Ikke dermed sagt at
Dubai vil fremstå med et liberalt kvinnesyn, men dypere sett dreier dette seg om
kulturforståelse som kan være nyttig på hjemmebane også.
Statsministerens taxi-stunt
er grundig kommentert i pressen, for og imot. Stoltenbergs egen begrunnelse for
å opptre i rollen som taxisjåfør var behovet for direkte kontakt med velgerne.
Det er et betryggende sunnhetstegn når personer i høye
maktposisjoner føler behov for grasrotkontakt for å kjenne virkeligheten uten de beskyttende
omgivelsenes filtrering. En psykologisk plausibel, men neppe sannferdig fortelling
finns i Tusen og en natt om Harun al-Rashid, den sagnomsuste kalifen i Bagdad
(786-809), som
sammen med sin storvisir Yahya ibn Khalid, lusket forkledd på byen i sene
kvelder for å se og høre. - Middelalderens hoffnarr kunne bidra til å dekke
fyrstens behov for sannheter om styret og hverdagen, ufarliggjort i komisk ramme
men allikevel alvorlig. - Einar Gerhardsen tok seg god tid til å prate med folk
på grunnplanet rundt om i landet.
Problemet med Stoltenbergs velregisserte nummer er at
opplegget åpenbart ikke hadde samtidsforståelse som formål. Med bruken av
begrunnelsen fremstår han som likegyldig til reell grasrotkontakt, og
reduserer seg selv og de utvalgte "passasjerene" til komi-figurer i et opplegg
for munter valg-PR. Dette er skuffende, og for noen under grensen for stillingens
verdighet. Fyrsten selv bør ikke forsøke seg som narr.