21. februar 2016
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Først trykket i
Klassekampen 19. februar
Norges veivalg
Regjeringen har talt: Den har ikke lenger noen nasjonal sikkerhetspolitikk.
Regjeringen
fører ingen politikk for landets sikkerhet, og har heller ikke meninger om hva
en ny sikkerhetspolitikk skal sikre. La oss ta det kronologisk.
8. februar inviterte utenriksminister
Børge Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide til et åpent møte for
«lansering» av en utredning under tittelen Veivalg i utenriks- og
sikkerhetspolitikken. Utredningen skal pågå i ett år og resultere i behandling i
Stortinget våren 2017.
Arbeidsplanen ble ikke presentert,
men det ble understreket at dette skal være en «åpen» utredning hvor eksterne
bidrag søkes og mottas med takk. Altså: Regjeringen har enn så lenge ingen
forslag i saken, men ber om innspill fra «alle».
Hovedbudskapet fra statsrådene er at
verden er i slik forandring at tradisjonelle begreper og oppfatninger om
forsvars- og sikkerhetspolitikk er foreldet. Internasjonal terrorisme og
folkevandringer er stikkordene. Konflikter i fjerne land kan på kort varsel
utvikle seg til trusler mot vår sikkerhet. Derfor må vi nå se utviklingsbistand,
fredsmegling, nasjonale antiterrortiltak i helhet med tradisjonell
sikkerhetspolitikk, sies det.
Ingen vil bestride at terrorisme og
folkevandringer kan innebære sikkerhetsproblemer, men de ligger tross alt på et
annet plan enn sikkerhet mot militære trusler og angrep. Ved å blande alle
tenkelige utfordringer i et felles sikkerhetsbegrep fortynnes begrepet slik at
det blir innholdsløst som ramme for forsvarspolitikken, dvs. poltikken for
militært forsvar av landet. At dette også er hensikten støttes av studiens
tittel: nå snakker regjeringen altså om utenriks- og sikkerhetspolitikken,
mens det politiske begrep hittil har vært forsvars- og sikkerhetspolitikken.
Under omtale av mulige
sikkerhetsutfordringer fra Russland uttalte Brende: Folkeretten vil alltid være
vårt førstelinjeforsvar. Det kunne man oppfattet som billedspråk hvis det ikke
hadde pekt direkte mot regjeringens mest dramatiske sikkerhetspolitiske valg.
Førstelinjeforsvar har hittil
betegnet forsvarets evne til å bekjempe væpnet angrep mot landet i første linje,
dvs. inntil allierte forsterkninger kunne settes inn slik Nato-garantien
forutsetter. Og omvendt, uten førstelinjeforsvar vil Nato-garantien bortfalle,
eller i hvert fall bli sterkt svekket. Nå er problemet at forsvaret ifølge
forsvarssjefen ikke har evnen til førstelinjeforsvar fordi underfinansiering
gjennom mange år og skiftende regjeringer har ført til at forsvarets avdelinger,
fartøyer og fly har så store mangler at de ikke har vesentlig kapasitet utover de
oppgavene som løses til daglig. Forsvarssjefens anbefaling for å sette forsvaret
i stand til førstelinjeforsvar, slik stortingsdokumentene forutsetter, vil kreve
budsjettøkninger på 3 mrd. kr. årlig over fire år. Uten prutningsmonn.
Regjeringen har ikke offentliggjort
sitt syn på dette, men flere taler holdt siden nyttår tyder på at regjeringen
vil gi opp målsetningen om et militært førstelinjeforsvar for landet. I dette
perspektivet blir utenriksministerens uttalelse om folkeretten mer realpolitisk
dyster enn idealistisk oppløftende.
Tidsplanen i regjeringens arbeid sier
kanskje også sitt. I løpet av våren skal regjeringen legge frem en langtidsplan
for forsvaret, for behandling i Stortinget innen sommeren. Og så, ett år senere
og like før stortingsvalget, kommer altså innstillingen om utenriks- og
sikkerhetspolitikken. Det er vanskelig å se dette som annet enn et opplegg for å
redusere forsvarspolitikken til "business as usual", dvs. fortsatt
underfinansiering og nedbygging av forsvaret, begrunnet med behov for å vente på
den overordnede utredningen. - Så langt Brende og Søreide.
Noen dager senere, 12.-14. februar holdtes den årlige, internasjonale sikkerhetskonferansen i München. Der deltok statsminister Erna Solberg, samt vår utenriksminister og forsvarsminister. Fra norsk side fremholdtes Nordområdenes sikkerhetspolitiske betydning, - indirekte den gjentatte bønn: Kjære Nato-land, glem ikke oss når Russland rasler med sablene! Men statsministerens mediebudskap dreide seg om et rent semantisk spørsmål: Medvedev kan ikke ha rett i at verden har havnet i en ny kald krig, mener hun. Og så?
«Diskusjonen om Norges veivalg i gang» sies det på Utenriksdepartementets
nettside. Sikkert nok, men hvis regjeringens sikkerhetspolitikk omfatter mer enn
diskusjoner hjemme og pengeutdeling i fjerne land, er kjernespørsmålet: Mener
regjeringen at fremtiden er trygg uten et nasjonalt militært forsvar, uten et
førstelinjeforsvar? Foreløpig er det ikke noe som tyder på at svaret er noe
annet enn Ja.