10. januar 2011
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
WikiLeaks: Uklart
helhetsbilde
Internett
har endret informasjonstilgangen radikalt men normene for adferd ligger etter.
Naturligvis.
Verden ble forandret da WikiLeaks
slapp nyheten om at organisasjonen sitter på 250.000 amerikanske diplomatiske
e-poster. Dokumentene legges ut i små porsjoner på internett, Noen ledende
aviser, bl.a. New York Times, samarbeider med WikiLeaks om bruken av stoffet på
visse vilkår. Aftenposten har gjennom en lekkasje fra WikiLeaks (høk over høk i
lekkasjebransjen også) skaffet seg tilgang til hele beholdningen – uten vilkår –
og fryder seg åpenlyst over det. Avisen har opprettet en egen stab på ikke
mindre enn 14 personer for å bearbeide materialet, så de nær daglige oppslag fra
lekkasjene vil åpenbart fortsette en tid.
Ingen kan være i tvil om at denne lekkasjen vil lede til endret
adferd på flere områder. Men det vil ta tid å skille det kortvarige oppstyret
fra de dypere virkningene, så foreløpig er vi henvist til løse funderinger. Tre
områder tegner seg for slike: Innholdet av lekkasjene, selve lekkasjen
(kapringen av dokumentene), og videreformidlingen av stoffet.
Innholdet.
Man kan bruke hvilke sterke ord som helst og ha full dekning: De offentliggjorte
dokumentene er i sum både oppsiktsvekkende, rystende, pinlige, frydefulle
(særlig skadefryd), men også oppmuntrende i den grad de speiler dugelig politisk
og diplomatisk arbeid. Lesere uten erfaring fra politikk og diplomati på
topp-planet blir rystet over den harde pågangen, taktikken og kynismen som
råder. Likeså av tilfeller av illojalitet, som nok ikke er så vanlige. For ikke
å snakke om avstanden mellom de offisielle uttalelsene og de fortrolige
meningsutvekslingene som gir rikelig stoff for "avsløringer" i gatejournalistisk
perspektiv. Pikant og underholdende naturligvis, men slik er verden og slik vil
den fortsette å være.
Og faktisk kan det argumenteres for at velutviklede demokratiske
samfunn umulig kunne eksistere og sameksistere hvis lederne bare kommuniserte
det som egnet seg for offentliggjørelse. Lederskap innebærer å skape
oppslutning, og ofte kan det bare skje ved å få ulike parter til å akseptere
ulike begrunnelser for en handling. Det kan kreves forskjellige vinklinger på
veien. Dette bør selvsagt skje med måte og oppriktighet. Men hvis saksforholdet
er respektabelt og viktig nok, kan også mild forleding og hardt påtrykk
forsvares. Verden er ikke annerledes. Videre vil en realistisk
situasjonsforståelse alltid være en forutsetning for klok ledelse. Uforbeholdne,
personlige vurderinger er avgjørende for en nyansert komplettering av
situasjonsbildet. En velinformert diplomatisk bedømmelse kan gi et prisverdig
bidrag til tjenelig politikk, selv om bedømmelsen kan bli oppfattet som
ensidig eller taktløs om den blir offentliggjort.
Og offentliggjort blir altså diplomatiske dokumenter nå, på løpende bånd. Det er
ikke lett å spå om virkningene, men det fremstår ikke sannsynlig at de
offentliggjøringene vi har sett hittil vil påvirke politikken reelt. Bortsett
kanskje fra i Midt-Østen. Enkelte personlige relasjoner kan nok få en
tillitsknekk med forbigående politisk virkning, men neppe dramatisk. Viktigere
er naturligvis spørsmålet som straks ble reist, om offentliggjøringen vil dempe
den uformelle fortroligheten overfor diplomater og mellom diplomater og deres
oppdragsgivere. Igjen virker det lite sannsynlig at det skulle skje ut over en
kort sjokkperiode, rett og slett fordi slik kommunikasjon er så avgjørende
viktig for samfunnets ledelse, både nasjonalt og internasjonalt. Men meget vil
avhenge av risikoen for lekkasje og offentliggjørelse, som er vårt neste tema.
Lekkasjen.
Det virker nærmest surrealistisk at 250.000 dokumenter kan komme på avveie, og
det fra statens varetekt i verdens teknologisk ledende land. Vel er det slik at
ikke noe system – databasert eller papirarkiv – er sikrere enn lojaliteten til
systemets betrodde forvaltere. Og utro tjenere vil forekomme, naturligvis. Men
dette tilfellet kan ikke bare føres på konto for påregnelige tillitsbrudd.
Omstendighetene rundt den ureglementerte "nedlastingen" av dokumentene er
uklare, men det som hittil er fremkommet tyder på en handling fra innsiden, og
ikke et "innbrudd" utenfra. Det er ikke klart om vedkommende tyv har vært helt
på innsiden, med alle nødvendige autorisasjoner, eller har vært i periferien og
hakket seg forbi enkelte sperrer. Heller ikke om det dreier seg om en enkelt
eller flere samarbeidende personer. Dette er viktig nok med tanke på forbedring
av systemet, men det vil ikke være hovedsaken. Den avgjørende lærdom må være at
man ikke kan ha alle egg i samme kurv. Store arkiver må seksjoneres og beskyttes
med kryptering, desentralisert adgangskontroll, osv. slik at mulige
illgjerninger eller tekniske feil ikke leder til total kompromittering. Slike
tiltak vil medføre bruksmessige ulemper, men de behøver ikke være spesielt
sjenerende i det daglige arbeid. De fleste jobber med ganske begrensede
saksområder, og faktisk mer så jo større forvaltningen er. Det er med andre ord
fullt mulig å bringe risikoen for lekkasjer i et databasert system ned mot samme
nivå som det man kjenner fra de tidligere, papirbaserte arkivoppleggene.
Løsningene vil
ha noen kostnader og, som sagt, ulemper, men nødvendigheten er blitt åpenbar.
Det må være lov å håpe at i alle fall velorganiserte land tar konsekvensen og
får det nødvendige gjort, slik at lekkasjer av den seneste typen forblir et
enkelttilfelle. Og så kan man spørre om vårt land monn er velorganisert i denne
sammenheng? Eller vil bli det?
Jakten på de skyldige kan få sidevirkninger. Det er tenkbart at
den kan svekke fokus på utbedringen av de underliggende systemsvakhetene. Videre
kan det tenkes at jakten utløser nye krav om myndighetstilgang for kontroll av
privat kommunikasjon. Begge deler vil være uheldig, - oppmerksomheten må
konsentreres om systemutformingen, for det er der lekkasjen har sin
grunnleggende årsak.
Om systemløsningen fremstår som føde for de spesielt interesserte,
er mitt siste tema i sentrum av aktuell oppmerksomhet.
Videreformidlingen.
Formidlerne av det i utgangspunktet stjålne materialet ser øyensynlig seg selv
som sannhetens lille David i kampen mot den bedragerske, statlig Goliat. Det
gjelder WikiLeaks, og det gjelder Aftenposten. Men bildet er ikke så entydig.
Jeg skal ikke forsøke meg på noen juridisk vurdering, dels fordi jeg ikke
behersker jussen godt nok, men også fordi jussen i alle fall ligger etter i den
nye informasjonsvirkeligheten.
Første trinn i formidlingen er WikiLeaks. De hevder å gjennomføre
en kontrollert frigivelse etter kriterier som blant annet skal ivareta sentrale
statlige interesser og sikkerheten for utsatte personer. De samarbeidende
avisene sies å ha akseptert disse kriteriene, men den nærmere avtalen er ikke
kjent. Det gjenstår å se hvor ansvarsbevisst praksis vil være, men enkelte av
dokumentene som er offentliggjort er åpenbart ikke tjenelige for amerikansk
utenrikspolitikk. Det gjelder ikke minst rapportene om Midt-Østen.
Aftenposten er som nevnt i en særstilling. Det vil ikke med
rimelighet kunne hevdes at avisen bare videreformidler det som allerede er
offentliggjort. Avisens virksomhet må sees i perspektiv av vanlige normer for
offentliggjøring. Da ligger det nær å starte i den andre enden, dvs. de
anerkjente grunnene til at utsteder skal unnta et dokument fra offentlighet. Det
skal gjøres bl.a. hvis offentliggjørelsen vil være skadelig for norske
interesser i forhold til andre land, eller svekke næringsinteresser eller
personvern. Sentrale verdier med andre ord. At spesielt journalister kan oppleve
at hemmelighold også kan benyttes for uhjemlede og mindre verdige formål er en
sak for seg, men rokker ikke hemmeligholdets legitime kjerne.
Skal man så kreve at dokumenter som utsteder er pålagt å unnta fra
offentlighet ikke kan offentliggjøres om de kommer i medienes hender? Nei, ikke
ubetinget. Hvis informasjonen peker mot ulovligheter eller grove krenkelser av
nødvendige normer for adferd i samfunnets ledelse må offentliggjøring gå foran
vernebestemmelser. (Ref. The Pentagon Papers, for de som husker så langt
tilbake.) Men om slikt ikke er tilfelle, er det kanskje rimelig å vente at
Aftenposten legger den samme vurderingen av potensiell skade til grunn som
den dokumentutstederne er pålagt? Det kan ikke spille noen rolle for
rimelighetsvurderingen om dokumentene i utgangspunktet er utstedt av norske
eller utenlandske myndigheter – det er vernet av legitime, norske interesser og
verdier som må være det sentrale.
Hvordan kommer så Aftenposten ut etter et slikt resonnement? Ikke
verst, men heller ikke helt godt. Profileringen av en næringsdrivende våpenagent
som ikke har gjort noe galt var nok basert på et gatejournalistiske instinkt for
våpenhandel. Ren mobbing, med andre ord. De personlige karakteristikkene av
forskjellige norske aktører smaker av Se og Hør, men er vel ikke så skadelige
for de berørte. Slikt slarv er i alle fall ikke uvanlig i diplomatisk
selskapelighet. Da er det litt verre med omtalen av (kanskje skiftende) norske
utenrikspolitiske "posisjoner" i saker som stadig er aktuelle. Utenrikspolitikk
kan ikke føres for åpen scene. Vi må overlate til utenriksledelsen å gjøre
jobben ut fra sine bedømmelser, og så får historikerne gjøre sine når deres tid
er inne. (Dette er nok et syn som faller tungt for mediefolk som ser seg selv
som suverene samfunnsaktører.)
Aftenposten forsikrer at de anvender en ansvarsbevisst vurdering i
stoffet de presenterer. Det kan så være, men det er i alle fall et problem at
utvalget fra kildematerialet ikke kan kontrolleres, og at kildene i seg selv er
ensidige.
Som sagt, tiden vil vise langtidsvirkningene av denne lekkasjen. Kortsiktig kan det se ut som om offentliggjøringene i Aftenposten med noen unntak er mer pinlige enn skadelige, men det er heller ikke grunn til å se publiseringen som en særlig samfunnstjeneste.