18. april 2010
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Ledelse av fagetater -
kommentarer
Etter Dagens Næringslivs oppslag om min kritikk av ansettelser av ledere for
statens fagetater innløp en rekke kommentarer til DNs blogg.
Her er noen
momenter og mine tilsvar.
Dagens
Næringsliv brakte 16. april et intervju med meg, hvor jeg i følge overskriften
langer ut mot ledere i staten. Som det fremgår av teksten angriper jeg egentlig
ikke lederne, selv om jeg har forståelse for at uttalelsene kan oppfattes slik,
både av leserne og av de omtalte lederne selv. Mitt anliggende er ikke å vurdere
de nåværende ledernes dyktighet, men å reise spørsmål om kriteriene for
ansettelse av lederne for statens fagetater. Uheldigvis er det ikke mulig å
belyse nåværende praksis uten å vise til eksemplene.
Mitt poeng,
som lesere av Tjodareik vil kjenne fra før, er at det er uholdbart
at det ikke stilles krav om at ledere for fagetatene må ha faglig innsikt i
etatens kjernevirksomhet. Dette har jeg begrunnet bl.a. i artikkelen
Ledelse
i aspik.
Noen poeng fra innleggene på DNs kommentarblogg:
·
Det finnes
historiske eksempler på dyktige etatsledere uten fagbakgrunn.
– Enig, men det beviser ikke at fagkunnskap er irrelevant.
Snakker vi kanskje om unntagelser, personer med eksepsjonell
forestillingsevne? – og ville de kanskje vært ennå bedre MED
fagkunnskap? |
·
Kravet til
fagkunnskap kan ikke gjelde bare for etatssjefene, men må gjelde også
for statsrådene.
– Det er jeg ikke enig i. Den politiske ledelsen skal operere på det
politiske plan og bygge sine avgjørelser på etatenes faglige utredning
av alternativer og konsekvenser. |
·
Politisk
kompetanse er nødvendig for en etatssjef.
– Jeg er usikker på hva det legges i begrepet politisk kompetanse. En
viss forståelse av politiske prosesser er nødvendig, og etatssjefen skal
naturligvis gjennomføre politiske vedtak (når de er gjennomførbare). Men
hvis påstanden er at etatssjefen må tilhøre et partipolitisk nettverk
for å "lobbe" faglige synspunkter, har vi et alvorlig problem med
rolleblanding. |
·
Ingen leder kan
vite alt, så lederens oppgave er å forvalte medarbeidernes innsikt. Dyp
fagkunnskap avsporer fra helheten.
– Dette er det underliggende mantra i læren om "profesjonell",
ikke-faglig ledelse. Det er et drøyt skritt fra å konstatere at ingen er
allvitende til å lovprise uvitenhet. Hvordan kan lederen uten faglig
innsikt vurdere motstridende synspunkter i egen organisasjon? – eller
kvaliteten av de kostbare konsulentrapportene? – eller forklaringer som
gis når noe går dårlig? Ikke noe problem, sier disse lederne selv, men
hvor troverdig er det? Hvor er bevisene for at personer med dyp
fagkunnskap ikke kan utvikle helhetssyn? |
· Krav til fagkunnskap i ledelsen vil bety innavl og treghet i forhold til nye utfordringer. – Her ligger det en klar risiko, spesielt ettersom fagmiljøene i landet er små. Risikoen kan motvirkes slik noen av etatene gjør: Sørge for personellutveksling etat-bransjeindustri-forskning, og ved å gi nøkkelmedarbeidere ett eller flere års utenlandsopphold i relevante fagmiljøer i utlandet. Dette gir sterke, faglige nettverk og styrker evnen til å se etatens virksomhet i "utenfraperspektiv". |
Ellers synes
jeg uttalelsene de "profesjonelle" lederne gir til DN som kommentar
til mine påstander i intervjuet bekrefter den oppdragstilnærmingen jeg tillegger
ledere uten faginnsikt i Ledelse i aspik. Men ettersom jeg allerede har
forårsaket at de kan føle seg urettmessig personlig uthengt, skal jeg avstå fra
å kjøre videre på de uttalelsene.
Til slutt en
refleksjon: Ville noen falle på å ansette en sivilingeniør eller en
landskapsarkitekt uten økonomi-/finansbakgrunn som sjef for Norges Bank? Eller
en politiker uten militær bakgrunn som forsvarssjef? Selvsagt ikke, takk og
pris, selv om det i begge disse organisasjonene finnes tett med fagkunnskap på
neste nivå. Hvordan kan man mene at det ikke krever fagkunnskap å drive
Jernbaneverket, Kystverket og Vegdirektoratet?