2. februar 2012
Utskriftversjon
pdf
Til hovedsiden
Giskes
rolleforståelse (forts.)
Synet på
næringsministerens opptreden bestemmes av hvilke rammer man ser for maktutøvelse
i staten.
Min forrige kommentar til
næringsminister Giskes uformelle operasjoner i forhold til Telenors styreleder
har ført til reaksjoner. Motargumentene går på at den politiske ledelsen må
kunne utøve nettopp politisk ledelse i forhold til disposisjoner i selskaper
hvor staten er storaksjonær. Synet underbygges med henvisning dels til hensikten
med offentlig eierskap, og dels til spillereglene i næringslivet hvor en
konflikt mellom dominerende eier og styreleder i rask orden fører til
gjennomslag for eierinteressen og ofte til styrelederens avgang. Disse
argumentene er i og for seg meget rimelige. Problemet oppstår når man ser saken i
en videre ramme: Innretningen av staten for forvaltning av fellesinteressene
under ansvar.
Med inntoget
av markedsideologien generelt og konsulenter fra næringslivet spesielt har
forestillingen om staten som en næringsbedrift fått et tungt gjennomslag. Vi har
fått "AS Norge", som ikke bare omfatter næringslivet men også staten.
Departementene oppfattes som holdingselskaper som utøver "eierstyring" av
underlagte forvaltninger. Ja, til og med en krise blir tilordnet et departements
"eierskap". For ytterligere å styrke styring etter bedriftsøkonomiske modeller
satses det sterkt på organisering av forvaltninger i "selvstendige"
resultatenheter med styrer, utstrakt internhandel, osv. Internhandelen innenfor
samme juridiske enhet er et tema for seg, poenget nå er at næringslivets
språkbruk – som til å begynne med var billedlig – nå oppfattes ganske
bokstavelig i staten. I denne forestillingen oppfattes næringsstatsråden å
fungere som eieren av statens aksjeposter. Derav argumentene for at statsråden
også må operere etter næringslivets modell.
Mot dette vil
jeg innvende at hele AS-Norge-tenkningen er avsporende. Pengesiden av det
offentlige styringssystemet skal være innrettet for forvaltning av
fellesressursene til fellesskapets beste. Da kommer det inn noen viktige hensyn
som avviker fra utøvelsen av privat eierskap. Det offentlige eierskap må utøves
slik at det ikke favoriserer særinteresser i strid med fellesinteressen. Og
spesielt må det sikres at utøverne – som altså er forvaltere og ikke personlige
eiere – ikke har et korrupt eller annet partsforhold i utøvelsen av
forvaltningen. Og hvordan sikres dette? Etter tradisjonell tenkning om
innretningen av det offentlige styre kan slike prinsipielle hensyn best ivaretas
ved en funksjonsdeling: Embetsverket utreder alternativer og konsekvenser, og
politikere beslutter. Styringsfunksjoner overfor forvaltningsorganer og gjennom
eierinteresser i bedrifter skal utøves etter fastlagte styringslinjer, og altså
ikke ved uformelle "politiske signaler" på kryss og tvers, og over alt. Åpenhet
under prosessen er ønskelig, men etter sakenes natur vil det oftest ikke være
mulig. Og da kommer det offentlige styres grunnregel inn: de styrendes
beslutninger og begrunnelser skal være dokumentert, slik at det i hvert fall i
ettertid er mulig å kalle til ansvar for eventuelle misligheter eller skadelig
maktutøvelse. For ikke å snakke om ivaretagelsen av historiske interesser.
Dette
tradisjonelle synet på rammene for utøvelse av politisk makt har ikke
dominerende tilslutning i tiden. I hvert fall praktiseres det ikke med noen iver.
Men det er ikke argumenter for at synet har tapt sin relevans. Naturligvis vil
den byråkratiske maktutøvelsen kreve noe mer tid enn spontan, personlig
styring per mobiltelefon. Det får ikke hjelpe. At "noen snakker sammen" ligger i
menneskets natur, men kravet må altså være at oppfølgingen er formell. Hvis
slike spilleregler ikke passer, bør dette tas med i vurderingen av hvilke
styringsfunksjoner det offentlig tiltar seg.
- - -
Til slutt en liten usaklighet. AS Norge: Metaforen kan oppfattes som utilsiktet
ironisk når den anvendes på staten. Det skulle vel i alle fall vært ASA Norge,
et notert, åpent interessefellesskap, i motsetning til et nettverksbasert
fellesskap for – vel, maktutøverne?